SND skal være det offentliges bidragsyter til risikokapital i næringslivet. I fest-tale-norsk betyr dette at Statens nærings- og distriktsutviklingsfond ( SND ) skal gå inn der private investorer synes risikoen er for stor eller som partner i prosjekter hvor andre ikke ønsker å bidra med fullfinansiering. En del av budsjettet kan benyttes som tilskudd til å trekke prosjekter over en avgjørende terskel.
I realitetenes verden er det andre forutsetninger som gjelder. Mens personalbestanden øker og budsjettene krympes skal SND ivareta stadig flere hensyn ved bruk av sine ressurser for utviklingen av næringslivet i Norge.
En ny rapport utarbeidet av Step-gruppen i samarbeid med Technopolis Group og Albatross Consulting på vegne av Nærings- og handelsdepartementet, evaluerer nemlig det arbeidet som er utført av SND og konkluderer blant annet med at målhierarkiet nå er blitt så omfattende at det snarere hemmer enn fremmer en positiv utvikling av virksomheten.
Tallenes tale er klar. Staben i SND økte fra 255 til 382 i perioden fra 1995 til 1999, en økning på 50 prosent, delvis som følge av overtagelse av fylkeskommunalt ansatte i denne perioden. Samtidig falt de økonomiske rammene for virksomheten fra ca 4,5 milliard kroner til 3 milliard kroner. Dette betyr at SNDs rammer i samme periode ble redusert med rundt en tredjedel.
Ett stadig større byråkrati håndterer dermed stadig mindre ressurser for utviklingen av norsk næringsliv.
Men problemene stopper ikke der. Av historiske årsaker er virksomheten i SND underlagt Nærings- og handelsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Fiskeridepartementet og Landbruksdepartementet. Dette innebærer blant annet at SND får midler fra alle disse departementene. Med disse midlene legger imidlertid alle fire departementene mål og føringer for hvordan midlene skal forvaltes.
SND får med andre ord også beskjed om hvordan midlene skal prioriteres og brukes. Total sett viser den nylig utarbeidede rapporten at SND har 181 målsettinger de skal ta hensyn til ved tildeling av midler.
Situasjonen er såpass ille at ledere i SND i rapporten åpent innrømmer at målene ikke blir formidlet til saksbehandlere og avdelingssjefer fordi kompleksiteten er for stor.
I denne prosessen har hele det interne styringssystemet i SND gjennomgått en dramatisk endring. Det er ikke etablert konkrete mål i betydningen av hva man ønsker å oppnå av effekter / resultater av tilskudd, lån og investeringer. Det er isteden måltall for hvor stor del av budsjettet som skal brukes innenfor de ulike satsingsområdene.
Disse måltallene baserer seg på rammer / øremerkinger som SND får fra departementene.
I klartekst betyr dette at saksbehandlere har et problem dersom de ikke finner nok prosjekter innen en øremerket sektor / bransje å finansiere. Da faller budsjettene til neste år.
