Søppelbøtte eller resonnerende samtale?

Er digi.nos debattspalte mer en søppelbøtte for forsendelse av frustrasjon, eller en arena for resonnerende samtale som bringer verden videre?

digi.nos debatt-spalte får en av og til til å stille spørsmål om det virkelig er fremover verden går... Å senke terskelen for å avgi meningsytringer til et stort publikum, øker ikke alltid kvaliteten på innholdet. Muligheten for å opptre anonymt bidrar heller ikke til å øke sakligheten - eller bedre logikken i innleggene.

Er digi.nos debattspalte kun en søppelbøtte for forsendelse av frustrasjon? Eller en arena for resonnerende samtale som bringer verden videre?

En filosofisk-historisk tilnærming til spørsmålet er kanskje på sin plass:

Det har alltid vært samtalen som har holdt samfunnet sammen, og brakt verden videre.

"Ny teknologi er historisk sett et relativt begrep. Vi er ikke den første generasjon som undrer oss over hvor fort verden endres som følge av ny teknologi, og hvordan disse endringene forandrer menneskers adferd og samhandling"

Carolyn Marvin: "When Old Technologies Were New, Thinking About Electric Communication in the Late Nineteenth Century", Oxford University Press, New York/Oxford, 1988

Det er informasjonsutveksling og diskusjoner som skaper sosiale bånd, og som gir samfunnet legitimitet og grunnlag for maktutøvelse. Et moderne, demokratisk samfunn er avhengig av et "resonnerende publikum" og en argumenterende debatt.

I riktig gamle dager ble det ikke ført en slik samtale. I middelalderen ble samfunnet holdt sammen av en (mer eller mindre) "representativ" offentlighet som utøvet sin makt gjennom symboler: Klesdrakt, talemåter, sosiale kategorier. Den argumenterende, offentlige debatt var fraværende.

Den offentlige debatten kom med kapitalismen. Det ble skapt markedsplasser som like meget ble møteplasser for menings- og informasjonsutveksling, som samlingspunkter for kjøp og salg. Etter hvert kom "klubbene", kaffehusene og salongene. Disse møteplassene begynte som litterære kontrapunkter med debatt om kunst og litteratur som det sentrale. Men de utviklet seg etterhvert til politiske diskusjoner med kritikk av myndighetenes maktutøvelse. Det var ikke lenger symbolene som bandt samfunnet sammen, men debatten - argumentene levert i det "offentlige rom".

En fikk etter hvert tre slike "samtale-arenaer":

  • den private - i sin egen familie
  • den symbolske myndighetsutøvende - i nasjonalforsamlingene
  • den markedsplass-orienterte - der hvor utøvere av handels- og næringsvirksomhet møttes for å diskutere handel og vandel, politikk og myndighetsutøvelse.

Den markedsplassorienterte samtaleplassen er den mest interessante av tre grunner:

  • Her er (nesten) alle jevnbyrdige - det er argumentenes verdi og gjennomslagskraft som betyr noe, ikke status og partitilhørlighet
  • Det finnes ingen begrensinger på antallet temaer eller innholdet i disse. Det stilles spørsmål ved områder som til nå ikke har blitt kritisert. Autoritetene mister sitt monopol på fortolkning av rett og galt, riktig og vrangt
  • Samtalene slutter aldri. De kommer aldri frem til et ferdig resultat.

Disse tre samtale-arenaene var først helt adskilte arenaer. Men de smeltet etter hvert sammen, eller gikk over i hverandre. Temaer som var forbeholdt privatlivets intime sfære, ble en del av den markedsplass-orienterte samtalen, gjerne før de ble temaer i den offentlige samtaleplassen.

Samtalene ble fra nå av det bærende samfunnselementet. Men samtidig begynte teknologien å endre samtalenes form. Telegrammet erstattet brevet i offentlig kommunikasjon. Det gjorde språket - og dermed den sosiale interaksjon - knappere, mer direkte og rent ut sagt mye uhøfligere. Etter hvert kom telefonen. Da ble språket rikere - men samtalen ble udokumentert, dens betydning ble stor, men usporlig. (Les Henrik Bastiansen utmerkede bok "Herom har jeg nærmere telegraferet til Kongen", om telegraf og telefon i norsk politikk 1850-1940, utgitt av Norsk Telemuseum. Den gir mange gode refleksjoner om våre dagers sms-meldinger og e-post-bruk).

Men samtidig endret også mediene seg. Vi fikk TV, løssalgsaviser og mer lødig litteratur. Det - sammen med at samfunnstrukturene ble endret - førte til at temaenes innhold ble annerledes. Menneskene ble konsumenter. Radio, TV, Se&Hør, Tabloid og Big Brother ble samtaleplasser hvor temaene ikke lenger blir litterære, politiske eller faglige, men hvor seriøse temaer blir forandret til underholdning. Samtidig mister pressen sin politiske betydning. Den blir tabloidisert og underholdende. Den blir et medium for påvirkning, ikke for samtale. Den blir ikke lenger et sted hvor det resonnerende publikum aktivt deltar, men en teaterforestilling med den enkelte deltager som passiv tilskuer.

Radio, TV og film trenger ikke lenger utgi seg for å være kulturenheter. TV og aviser utgis ikke fordi de har noe å si, men fordi de har noe å selge. Men de får av den grunn ikke mindre makt, men blir sentrale - og mer avgjørende maktsentra - enn de institusjonaliserte samfunnstrukturer som Regjering, Storting og Domstoler. "Rikets Tilstand" om dop i idrettsverden, fører til en "Nasjonens Stillstand" når det gjelder idrettspolitikk og syn på idrettsutøvere. Til tross for at "Rikets Tilstand" fungerte som søppelbøtte med udokumenterte og løse påstander uten dekning i virkeligheten, og ikke som ressonnerende, kritisk samtale.

Men "samtalen" - med og om de nye teknologier - er ikke ny. For alle oss som husker og var delaktig i det hele: Kritikken av massemediene var et av de mest sentrale elementene i 1968-generasjonens opprør mot autoritetene. Vi så den nye teknologien i form av aviser og TV som arnesteder for den argumenterende samtale. Men disse markedsplassene var nå blitt konsumentorienterte møteplasser med betydelige manipulative elementer i seg - styrt av "markedskreftene" (og eierne). Derfor studentopprøret. Vi ville ha bort massemediene som søppelbøtter, og gjeninnføre den resonnerende samtale.

Og det har dagens ungdom gjort, og dermed påvirket verdenshistorien. To av de mest kjente eksemplene fra vår tid er disse: OECD skulle legge frem et forslag om liberalisering av reglene for investeringer over landegrensene på et møte i Paris for noen få år siden. Det forslaget ble stoppet av en organisert e-postkampanje fra miljø- og arbeidstagerorganisasjoner over hele den vestlige verden. Det samme skjedde med WTO-møtet i Seattle i 1999 som også resulterte i blodige opptøyer. Her skulle WTO liberalisere verdenshandelen. Det ble stoppet av en e-postkampanje. (Riktignok var ikke det hele grunnen, møtedeltagerne var heller ikke enige i sak).

Så kan man stille spørsmålet om bruk av e-post egentlig representerer noen resonnerende samtale, eller er en søppelbøtte som bidrar til at verden går fremover: Det er veldokumentert at reduksjon av globale handelshindringer bidrar til å senke prisene på varene, noe som en hel verdens forbrukere vil nyte godt av på bekostning av de store multinasjonale selskapene.

Dagens Internett-utvikling representerer således ikke noe brått og plutselig skifte. Internett er ikke ferd med å skape et fullstendig nytt elektronisk demokrati av en helt ny karakter, slik mange vil hevde.

Ny teknologi - av ulik karakter, form og innhold - har alltid ført til endring av mellommenneskelig kommunikasjon og sosial adferd.

Det nye er erkjennelsen av at teknologien ikke er et nøytralt mellomledd mellom samfunnets ulike aktører. Det har tvertimot avgjørende betydning for selve demokratiets virkemøte ved å kanalisere impulser, idéer og ytringer gjennom sine nett.

Dagens teknologi og media har også medført at "samtalen" har funnet to markedsplasser: Søppelbøtta og Den resonnerende samtale. Se&Hør hører til den første kategorien; tidskriftet Samtiden til den andre.

Hvor "Rikets tilstand", den tabloide presse og digi.nos debattspalte hører hjemme, får andre gjøre seg opp en mening om.

Les også:

Til toppen