Norge er et rikt land. Landet flommer over av penger. Vi har også mye kompetanse. Men det aller meste kan spores tilbake til olje, fisk og andre råvarer.
I den nye økonomien blir vi straffet for dette. Jo lenger opp man greier å klatre i verdikjeden, desto bedre er det. Det er den klare moralen i "Den nye økonomien". Dette skjer på bekostning av volum, som er det viktige for den gamle "murstein og mørtel-økonomien".
I dagens hovedoppslag på digitoday.no kan vi blant annet lese en internasjonal analytikers betrakninger om det norske markedet - med Oslo Børs som utgangspunkt. Det er ikke store greiene. I Norge har vi ikke lokomotivet som skal til. Denne oppfatningen deles av investor Riulf R. Rustad og Andersen Consultings talsmann på den nye økonomien, Sigurd Fristad.
Dette kan ha å gjøre med at innovasjonen i Norge er svært lav. Vi investerer langt mindre i innovasjon enn våre naboland. Vi ligger på et bunnivå når det gjelder antall patenter som er registrert. Bedriftene i Norge er lette oppkjøpsmål, og det er sjelden norske selskaper gjør større oppkjøp i det store utland. Vi har hatt noen selskaper, som Norsk Data, Sysdeco og liknende, men til syvende og sist gikk det galt. Veldig galt.
Silicon Valley er blitt sett på som den største suksesshistorien i den teknologiske revolusjon som har hjemsøkt vår klode. Politikere, ledere og alle som har penger til det, har besøkt denne dalen for å finne hemmeligheten.
Kanskje er det ikke noe fasitsvar på hvorfor og hvordan amerikanerne lyktes med Silicon Valley-eksperimentet, men det er i hvert fall på det rene at man ikke kan bygge noe slikt på kort tid. "Silisiumdalen" er et lappeteppe av industrielle nettverk, med utgangspunkt i spisskompetanse i krysningspunktet mellom kapital, marked og myndigheter.
I Kista utenfor Stockholm har man sett noe liknende. I Trondheim kan man også skille konturene: Det er statlige institusjoner (universitet og institutt) som sammen med et risikovillig og kunnskapsrikt industrielt forvaltermiljø som bygger nye selskaper, verdier og metoder.
Dette krever investeringer. Investeringer fra investorer, fra institusjonelle nettverk. Gamle penger må møte nye ideer.
I Norge har man i beskjeden grad hatt et fruktbart miljø for denne typen vekst, selv om man ser konturene, og man ser nettverkene. Det er ikke noen store lokomotiv som drar lasset og som lar underskogen av gode ideer komme frem i lyset. For å få et slikt lokomotiv trenger man et nøye harmonisk samspill mellom myndigheter, kapitalister og nettverk.
Vi kan ha svært mye å lære av fiskeindustrien, særlig den som skjøt opp på vestlandskysten i løpet av 80-tallet. Her har Norge vært i en svært god posisjon, med ressurser fra laveste til høyeste nivå. Utviklingen som har skjedd i denne bransjen frem til i dag, ikke minst når det gjelder innovasjon og markedsforståelse, er millionstudier verdig.
Når det gjelder olje-/gass- og verftsindustrien, har Norge gjennom et tett samspill mellom politiske miljøer, industrielle miljøer og forvaltningsmiljøer, lenge vært en gigant. Men dette må ikke være en sovepute. Det er et poeng at politikere innenfor næring sitter lengre fra den nye økonomiens dynamikk enn de gjør fra den gamle økonomiens fiske- og gassressurser. Nå må politikerne våkne opp og våge å ta dramatiske beslutninger på linje med den næringsomveltningen vi sa ja til da nordsjøoljen ble oppdaget.
Først da kan vi få et norsk Silicon Valley.
Og først da kan vi ha håp om å få heve en fremtidig pensjon fra penger som har blitt skapt i landet, ikke av genmanipulerte tomater (en av oljefondets største investeringer er nettopp i farmasigiganten Novaris, som er stor innenfor genmanipulering...).
|
