Spar oss for likepris-gnålet

I forkant av liberaliseringen av telemarkedet, har jeg en liten bønn til politikere og distriktsfundamentalister. Kan vi få slippe gnålet om like priser på teletjenester i by og land?

1. januar 1998 faller siste rest av telemonopolet i Norge. Takk og pris!

Tidligere i år - i kjent stil - brukte sosialdemokrat og Telenor-overhode Tormod Hermansen sine presskontakter til å levere følgende telepolitiske brannfakkel: Det ville bli prisforskjell på telefoni mellom by og land når Telenor ble utsatt for full konkurranse på nyåret. Telenor ville bli nødt til å heve prisene i distriktene hvor det kostet mer å levere teletjenester for å møte konkurransen i byene.

Hylekoret av bekymrede rikspolitikere lot ikke vente på seg, og de mest høylytte skrek opp om at Telenor måtte pålegges å jevne ut prisene.

Forskjellige priser mellom by og land. So what?

I hysteriet om likepriser ble lite sagt om at langt på vei de fleste - om ikke alle - vil få lavere telepriser. Det virker som om det er viktigere at alle har like priser enn lavere priser.

Det blir mer konkurranse på telesektoren etter nyttår og det er også poenget. I konseptet konkurranse ligger det at priser og tilbud blir differensiert. Mens vi tidligere bare måtte godta televerkets diktater, får vi nå valgmulighteter.

Det er enorme forskjeller mellom by og land. I byen har man et rikt kulturliv, vel utbygd infrastruktur, og et mangfold av tilgjengelige produkter og tjenester. Samtidig har man lange bilkøer, forurensning, parkeringsproblemer, skyhøye bokostnader, og knapphet på uberørt natur og grønne lunger.

Skal man skrike opp om like boligpriser over hele landet? På det grunnleggende plan: Er det viktigere å kunne ringe for samme pris hele landet som det å kunne bo for samme pris?

Betaler du én million kroner for en villa på landet som en må betale to millioner kroner for i byen, har du råd til ganske mange rikssamtaler, selv om de skulle koste noe mer enn i byen. Uansett er prisene på vei ned til et nivå hvor telekostnader for vanlig telefoni blir en liten utgift for de fleste.

Å bo i by eller land er et valg med konsekvenser som ingen politiker kan jevne ut. Man bor bedre og billigere, har renere miljø, og det er mindre folk på landet. I byen - på sin side - har man det urbane livs fordeler, ulemper og kostnader. Det er ingen moralsk grunn til at byene skal subsidiere distriktene eller at distriktene skal subsidiere byene.

Jeg tror at en mer vellykket distriktspolitikk enn ensidig satsing på politikerstyrte utjevningsprosjekter vil oppnås ved å satse på høyteknologisk infrastruktur som visker ut geografiske avstander. Utfordringen blir å tiltrekke seg bedrifter med velutdannete folk som ønsker å komme seg ut av byens larm til renere luft, bedre bokvalitet, tryggere nærmiljø, og mindre stress. I USA har mindre urbane deler av landet hatt stort hell med nettopp en slik strategi.

Det er min hellige overbevisning at man oppnår en mer bærekraftig distriktsutvikling gjennom stimulerende tiltak som fremmer distriktenes fortrinn. Man er nødt til å få folk til å ønske å bo i distriktene for at de skal bli boende der. Dagens og morgendagens teknologi vil åpne for at flere bedrifter kan etablere seg langt unna urbane sentra. Lavere kostnader for bedriften samt billigere og bedre bokvalitet for de ansatte er gode motivasjoner til å flytte. Jo flere som flytter, jo mer kan man videreutvikle infrastrukturen i distriktene. Men, man må oppgi den dogmatiske hjørnesteinbedrifts- og likhetstankegangen.

Vi må slutte å frykte og heller se mulighetene i forskjellene mellom by og land.

Til toppen