Språkdebatten: - Noen av oss snakker norsk

Nina Furu har blitt provosert av Språkrådets lille dataordliste. Det er fint. Selv har jeg latt meg irritere over faglig slurv i Norsk Dataordbok. Likevel, noen av oss snakker og skriver norsk, enten fordi det kreves av oss i visse sammenhenger eller fordi vi har erfaring med at vanlige nordmenn lettere forstår norske ord. Språkrådets ordliste er ikke et uttrykk for en anglofobi, men snarere et uttrykk for et behov for datetekniske begrep langt utenfor fagfolkets rekker, kommenterer Håkon Styri.

Jeg skal være helt enig i at enkelte ord gir meg gåsehud og andre er pussige. Likevel, ord som «fjesing» og «smilefjes» er brukt over mange år i norske

diskusjonsgrupper på nettet. Språkrådet har bare registrert hvilke ord som faktisk har vært brukt og gjort et valg. Ord som «lenkeråte» er ganske enkelt oversettelse fra engelsk slang (link rot). Inspirasjonen til dette ordet har vært «bitråte» (bit rot). Jeg kan ikke se at dette er så provoserende. Jeg kan forsikre om at oversettelsen ikke kommer fra språkrådet. Begrepet «flytende lyd» kan jeg ikke huske å ha sett.

Jeg synes språkrådet skal ha ros for å ha fulgt ganske godt med. Enkelte av språkrådets medlemmer er aktive på Usenet. De deltar i diskusjonene og plukker opp ord som er i faktisk bruk. For å dekke behovet for å smi nye ord har språkrådet tatt initativ til en åpen e-postliste hvor alle kan bidra i diskusjonen.

Det er helt i orden med lånord i språket, men dersom målet er effekiv kommunikasjon utenfor et fagmiljø er det ofte en fordel med norske ord framfor lånte. At vi

har norske ord er ikke ikke det samme som et forbud mot lånte ord. Jeg kan ikke erindre å ha møtt negative holdninger til fagterminologi hos Språkrådet. Etter min mening kan fagfolk innen IKT bruke engelsk som leger bruker latin uten å skjemmes over det. Men husk, alle er ikke fagfolk innen IKT.

Til toppen