JUSS OG SAMFUNN

Stå på krava!

Journalister er kanskje noen av verdens mest kverulerende og ufordragelige yrkesutøvere. Men når det gjelder å kreve penger for sine åndsverk i nyere mediekanaler, er de fromme som lam. Offerviljen går imidlertid ikke bare ut over journalistene selv.

Herman Berg
9. nov. 1998 - 09:20

IT-bransjen er kjent for sine skyhøye lønninger der yrkesutøverne kan velge og vrake i et sprengt marked. Dyktige programmerere, designere, nettverkansvarlige og webmastere kan kreve skikkelig betalt for det de gjør.

At de gjør en viktig jobb med å holde hjulene i gang, er det ingen tvil om. For en innholdsleverandør som publiserer på Internett for eksempel, er det katastrofe hvis dataanlegget svikter. Det spiller ingen rolle hvor mye kvalitet man leverer, hvis ikke innholdet når ut til målgruppene.

Likevel kan det i en del tilfeller kanskje være like greit at ikke datanettverkene virker, og ulike aktører ikke får publisert på Internett. Problemet er at det de tilbyr ofte er så preget av venstrehåndsarbeid og oppgulp at de synes helt å ha begravd tesen om at content is king - fritt oversatt: "innhold betyr alt".

For de aller fleste er nettet stadig en resirkuleringskanal der nyhetsmediene innbiller seg at det holder å la noen enslige journalister i små webredaksjoner spinne noen nyheter utover dagen, eventuelt flikke litt på de periodiske utgivelsene hvis man befinner seg i mindre dynamiske medier.

Utgangspunktet for dem som tjener sitt daglige brød innen tradisjonell mediepublisering, er å sette inn ressursene der man tjener penger. Og det er selvfølgelig ikke på Internett, slik innholdsleverandørene selv fremstår på nettet i dag.

Så lenge man venter på lønnsomhet i noe man ikke investerer særlig penger i, blir det som å gå baklengs inn i fremtiden.

De fleste mediepublisistene regner ikke nettet i realiteten som en selvstendig mediekanal som står på egne bein. Dermed blir heller ikke journalistene og andre som leverer innhold lønnet deretter. Webmastere, programmerere og designere får fett betalt for tiden de bruker på nettet. Men ikke journalister som har sitt fotfeste i papirbasert medier og i kringkastingsmedier.

Det finnes selvfølgelig dem som jobber eksklusivt med online-medier som får egne - og slett ikke dårlige - lønninger for den jobben som blir utført. De utfører arbeid som primært er gjort for nettet. Men de aller fleste involverte i ulike mediehus gjør arbeid på Internett i den fritiden de eventuelt måtte ha når de ikke jobber på sine hovedprodukter.

Kanskje redigerer de saker, html-koder artikler, designer sider selv? Uansett blir den innsatsen særdeles lite verdsatt.

Norske fagforeningers innsats i Norge så langt har vært å få en innrømmelse fra arbeidsgiverne at journalistene har rett til å kreve penger for redaksjonelt stoff som blir distribuert og publisert på Internett. Nettet er satt på dagsorden, men ikke lenger oppe enn nederst.

Ynkelige 1.500 kroner året kan journalistene nå kreve av sin arbeidsgiver for internettpublisering etter at Norsk Journalistlag i sentrale forhandlinger har kjempet for journalistenes rettigheter i et par år.

I tillegg kan det kreves et årlig vederlag på 1000 kroner til den enkelte opphavsmann for artikler som lagres i databaser.

Det er imidlertid i de lokale forhandlingene det synes som om jobben må gjøres. Det er her de enkelte journalistene må stå på krava. Det er svært viktig for å få aksept i øvre lag av bedriftene for nettet og andre digitale medier som essensielle mediekanaler.

I USA har en fagforening bragt problemstillingen til torgs for alvor.

National Writers Union (NWU) har konkludert med at digitale medier ikke kan behandles under ett; Web-tjenester må behandles som separate publikasjoner, mens for eksempel CD-ROM er å betrakte som lagringsmedium i form av arkiv.

NWA mener journalistene bør forhandle fram primære WWW-rettigheter som er verdt minst like mye som rettighetene til å bli publisert på papir. NWA innrømmer at det vil være vanskelig å kreve like mye for annen gangs bruk av redaksjonelt stoff, ikke minst på grunn av manglende inntekter fra websatsingen.

Likevel mener fagforeningen at det er helt galt å overlate stoffet i hendene på utgiverne uten skikkelig kompensasjon. Ikke minst fordi man på weben har et mye større nedlagsfelt geografisk sett og i realiteten kan bruke opp fremtidige inntektsmuligheter hvis andre utgivere er interessert i artiklene.

Den største innvendingen den amerikanske fagforeningen har, er at mange medieaktører prøver å bygge billige webutgaver ved å utnytte sine skribenters lite kritiske holdninger.

Det er verdt å merke seg at det er en ganske betydelig forskjell på amerikansk (og britisk) praksis kontra vanlige europeisk; I USA overdrar man rettighetene i sin helhet til utgiver, mens skaperen av verket i Europa i større grad beholder sine.

Det er kanskje ingen som uansett kan forsvare å betale skikkelig for publiseringen på web så lenge kyberrommet kun er et stort sort hull som man kaster penger ned i, mener du kanskje? Sprøyt, mener jeg helt sikkert.

Ingen kan forvente å tjene noe som helst hvis man ikke tar mediet på alvor og sørger for skikkelig kvalitetsinnhold. Da må utgiverne betale godt, også for andre og tredje gangs bruk der journalister og desk kan gjøre en jobb for å tilpasse stoffet i de nye mediene. Uansett hvor dyrt det blir.

Skal nettet bli akseptert for det massemediet det allerede er, er det på tide at de som selv er bidragsytere begynner å respektere sine egne åndsverk. Tar journalister seg ikke skikkelig betalt for det de produserer, betyr det implisitt at man heller ikke setter pris på det.

Hvorfor skal det redaksjonelle stoffet være mindre verdt fordi man publiserer det på Internett enn i avis?

Les mer om:
Del
Kommentarer:
Du kan kommentere under fullt navn eller med kallenavn. Bruk BankID for automatisk oppretting av brukerkonto.
Tekjobb
Se flere jobber
En tjeneste fra