Ifølge InfoWorld Electric har allerede Novell, SCO og Microsoft levert operativsystem servicemoduler for I2O-arkitekturen. En OS servicemodul er den komponenten av I2O-arkitekturen som tilbyr grensesnittet mellom vertsoperativsystemet og meldingslaget i I2O. Til både Windows NT 4.0, Novell NetWare 4.11 og SCO UnixWare 7 finnes det servicemoduler for lagring. Til NetWare finnes det også en servicemodul for lokalnett. Til UnixWare finnes det en betautgave av LAN-servicemodulen, samt en management-modul.
HP planlegger støtte for I2O arkitekturen i sitt 64-bits HP-UX 11 i første kvartal neste år. Sun vil også komme med slik støtte, men har ikke satt noen tidsfrist for når dette vil være klart for Solaris. Også IBM planlegger I2O-støtte i den neste versjonen av OS/2 Server, som skal komme tidlig i 1999.
En rekke serverprodusenter har allerede laget I2O-baserte maskiner, blant disse finner man HP, IBM og Siemens Nixdorf.
I2O (Intelligent Input/Output) er Intels løsning på flaskehalsproblemene forbundet med inn/ut-kommunikasjon, det vil eksterne lagringsenheter og nettverk. Inntil nylig hadde Intel-baserte servere ikke kunnet tilby noen standard måte å behandle inn/ut-meldinger fra enhetsdrivere til operativsystemet. For å kunne få inn/ut-maskinvare til å fungere på forskjellige systemplattformer, har utviklere vært nødt til å bygge proprietære løsninger for meldingshåndtering. Når flere forskjellige "skreddersydde" løsninger brukes, oppstår det ofte flaskehalser fordi kommunikasjonssystemene i serverne slipper opp for båndbredde.
Sentral-prosessorene i et serversystem, samt deres busser, er ofte opptatt for tusenvis av klokkesykler mens prosessorene utfører lavnivå oppgaver forbundet med inn/ut-kommunikasjon, for eksempel håndtering av nettverksavbrudd. Inn/ut-kommunikasjon kan også føre til at en prosessor avbrytes midt under kjøringen av en applikasjon. Prosessoren må da hoppe til avbruddet, noe som kan føre til blant annet kostbare bomskudd i hurtigminnet. Da må dataene igjen hentes fra systemminnet, noe som tar mye lenger tid.
Intel har gjennom I2O forsøkt å løse dette slik at en egen inn/ut-prosessor tar seg av forespørsler fra nettverket om å lese eller skrive til for eksempel systemets harddisker. Da omgår man sentralprosessorene helt. I tillegg behandler operativsystemene driveren som om den skulle bestå av to separate deler, én del for de spesifikke implementasjonsdetaljene for hvert operativsystem, og én del som er ansvarlig for å kontrollere enheten.
Ved å gjøre dette, vil den sistnevnte delen av driveren bli flyttbar på tvers av flere operativsystemer. I2O-teknologien skjuler også hvordan de forskjellige enhetene kommuniserer med hverandre, noe som dermed gjør implementasjonen uavhengig av hvilken prosessor- eller bussteknologi som benyttes. Dette reduserer også behovet for drivere.
I tillegg til at I2O øker ytelsen i inn/ut-systemet, forbedres også skalerbarheten betydelig. I Intels implementasjon av I2O brukes selskapets i960 som inn/ut-prosessor.
Intel har laget en grafisk sammenligning mellom to serversystemer, hvor det ene er utstyrt med I2O. Peker til denne demonstrasjonen finner du i spalten til høyre.
