Starten på Silicon Valley-eventyret

I høst døde Jack Kilby som oppfant integrerte kretser. Nok en datapionér er borte.

(Administrerende direktør Arild Haraldsen i NorStella bidrar jevnlig med kommentarartikler i digi.no)

I løpet av ca. 25 år – fra 1947 til 1972 – fikk verden de grunnleggende teknologier som i dag utgjør mye av den moderne databehandlingen: transistoren, integrerte kretser og mikroprosessoren. Samtidig ble også Silicon Valley-modellen skapt – samspillet mellom avansert forskning i universitetsmiljø, og de samme personer som gründere og etablerere av teknologibedrifter.

Transistoren ble oppfunnet lille juleaften 1947 av Walter Brattain og John Bardeen – to forskere tilknyttet Bell-laboratoriene. Da deres sjef, engelskfødte, William Shockley – som ikke deltok i arbeidet med transistoren – fikk høre om det, kalte han dem til seg, og mente at også han skulle anerkjennes som en av oppfinnerne, siden transistoren bygget på en av hans tidligere idéer. William Shockley var ingen hvem som helst, men selve Gudfaren innen fysikkens verden. Han var høyt respektert for sin faglige dyktighet – personlig innehadde han over 50 prosent av alle patenter innen elektronikk på den tiden – men var samtidig sterkt mislikt både som menneske og leder. Bill Shockley skulle senere vise at høy intelligens ikke alltid er det samme som klokskap.

Shockleys krav ble gransket av en uavhengig kommisjon, som konkluderte med at hans bidrag verken var vesentlig eller originalt nok til å gjøre ham fortjent som medoppfinner til transistoren. Men på grunn av sin posisjon turte ikke Bell-laboratoriene annet enn å gi også ham æren for transistoren. Da Brattain og Bardeen fikk Nobel-prisen for sin oppfinnelse i 1956, måtte de dele den med Shockley.

I 1956 startet Shockley sitt eget teknologifirma i Palo Alto i nærheten av Stanford University. Firmaet het Shockley Semiconductors og rekrutterte en rekke fremragende ingeniører og fysikere, blant dem Robert Noyce og Gordon Moore. Shockley Semiconductors blir av mange betraktet som starten på Silicon Valley-modellen.

Firmaet ble ikke den helt store bedriftsøkonomiske suksessen, men den skapte mye, ny og viktig teknologi. Blant annet at transistorene skulle bli bygd av silisium og ikke av germanium, og også nye produksjonsteknikker. Her kom også en revolusjonerende ny oppfinnelse til: integrerte kretser utviklet av Robert Noyce i desember 1958. Men fire måneder tidligere hadde Jack Kilby ved Texas Instruments gjort tilsvarende oppdagelse! Hvem var først? Og var det helt like produkter?

Kilbys produkt var et mer teoretisk konsept, men Noyce hadde tilnærmet seg problemstillingen ut fra et mer produksjonsmessig perspektiv. Dette er et typisk problem innenfor alle typer «oppfinnelser». De kan ikke tilskrives en enkelt person, men alltid et team som bidrar, og de bygger på andres ideer fra tidligere. Det samme skjedde med Internett og oppfinnelsen av pakkesvitsjing. Det var engelskmannen Donald Davies og polskfødte Paul Baran som – uavhengig av hverandre – kom frem til samme resultat. Det er bare oppfinnelsen av xerografien som er avvikende fra dette – oppfunnet alene av svenskættede Chester Carlson, og ikke basert på noen annen teknologi fra tidligere.

Jack Kilby ble tildelt Nobel-prisen i fysikk i 2000 for sin oppfinnelse. Han ville utvilsomt ha delt denne med Robert Noyce, men Noyce døde allerede i 1990. Nobel-prisen deles ikke ut post mortem.

I 1957 brøt åtte av de fremste forskerne i Shockley Semiconductors ut av firmaet og dannet sitt eget firma Fairchild Semiconductor med Robert Noyce ble leder. Disse åtte ble kalt «The Shockley Traitors». Årsaken til utbruddet var misnøyen med William Shockleys autoritære lederstil, og at han drev firmaet mer etter egen interesse enn til firmaets og de ansattes felles beste.

Shockley selv gikk tilbake til forskning på Stanford i 1963. Den var av mer tvilsom art. Her lanserte han tanken om at hvite hadde langt større intelligens enn svarte. Han foreslo at menn og kvinner med en intelligenskvotient på under 100 skulle steriliseres, alternativt oppmuntres til ikke å få barn. Hadde de en kvotient på 99 fikk de 100 dollar; en kvotient på 98 ga 200 dollar og så videre. Shockley døde i 1989: Han mente hans forskning innen raseteori hadde langt større betydning enn hans innsats innenfor elektronikkområdet!

Fairchild Semiconductor ble i sin tur igjen opphav til flere nye selskaper. Blant annet ble Intel etablert i 1968 ble med Noyce som leder. Han fikk med seg Gordon Moore. Senere ble også Ted Hoff og ungarskfødte Andy Grove ansatt i det nye firmaet.

Intel konsentrerte seg om å lage minnebrikker, og ble snart et av de ledende og førende firmaer innenfor dette området. Det var også her mikroprosessoren ble oppfunnet av Ted Hoff i 1969. Eller ble den det?

Intel leverte inn patentsøknad på mikroprosessoren i 1973. Men da hadde allerede et lite firma som het Microcomputer levert inn søknad på tilsvarende produkt i 1970, og Texas Instruments tilsvarende i 1971. Igjen ser vi at en oppfinnelse ikke kommer ut av intet, men er resultatet av tidligere tiders tenkning utviklet i forskjellige miljøer. Ted Hoff var heller ikke alene om denne oppfinnelsen i Intel. Både Robert Noyce og italienskfødte Frederico Fagin og Stan Mazor skal også ha en del av æren.

For øvrig er den videre historien om mikroprosessoren ganske fornøyelig sett i ettertid. Ingen viste helt hva mikroprosessoren skulle brukes til i begynnelsen av 1970-årene bortsett fra i lommekalkulatorer. Teknologien ble heller ikke ansett å ha noen særlig stor betydning verken av oppfinnerne eller av miljøet rundt. Riktignok tenkte en seg at den ville kunne brukes på mange områder – i klokker, biler og elektroniske forbruksartikler. Men den var neppe anvendelig i datamaskiner.

Da Altair dukket opp i 1974 som en av de første personlige datamaskinene bygget rundt Intels 8080-mikroprosessor, ble tanken lansert om at Intel skulle «gå inn i databransjen». Det vakte sterk motstand internt i Intel. Den som uttrykte den sterkeste motviljen var Gordon Moore.

Tanken dukket opp på ny i 1997 da Apple ble lansert. Steve Jobs hadde mye kontakt med Intel på den tiden, men verken han eller miljøet i Apple kom overens med Intel.

Det var først på begynnelsen av 1980-tallet, da japanerne innledet sin priskrig på minnebrikker, en krig som reduserte antallet amerikanske bedrifter på dette området fra 9 til 2, deriblant Intel, at spørsmålet fik ny aktualitet. Det var da – i 1985 – den berømmelige samtalen mellom Andy Grove (som nå var blitt sjef for Intel) og Gordon Moore fant sted. Japanerne var i ferd med å utkonkurrere Intel på kjerneområdet. Hva skulle de gjøre? Andy Grove formulerte spørsmålet slik til Gordon Moore: «Hvis vi engasjerte en konsulent utenfra til å vurdere situasjonen, hva hadde svaret hans da vært?». Moore svarte: «Gå ut av minnebrikke-markedet og sats på mikroprosessoren». Grove: «Men hvorfor gjør vi da ikke det?»

Dette har Andy Grove senere laget en hel teori om, teorien om det strategiske infleksjonspunktet som noe uhøytidlig er utlagt: «Vi vet ikke hva vi nå gjør, men enten går det til himmels eller til helvete.»

Resten er – som det heter – historie.

Mikroprosessoren fikk sin betydning som nå alle vet, men det er også spunnet noen myter rundet dette fantasiske produktet. Blant annet skal John F. Kennedy ha sagt at uten mikroprosessoren kunne ikke amerikanerne ha landet mennesker på månen (se The Chip Inventors), en historie som for øvrig Gudmund Hernes gjenfortalte ukritisk da han var statsråd!

Det er nemlig to feil i den historien: Månelandingen fant sted 20. juli 1969. Den første mikroprosessoren kom på markedet i november 1971. Og John F. Kennedy? Han hadde vært død i nesten 6 år da månelandingen fant sted så han kunne umulig ha ment noe om dette i det hele tatt…

    Les også:

Til toppen