KOMMENTARER

Staten abdiserer fra egen IKT-rolle

I det private lages IKT-strategi på styrerommet. Staten delegerer den til «ekspertene».

Arild Haraldsen er administrerende direktør i NorStella.
Arild Haraldsen er administrerende direktør i NorStella.
8. okt. 2010 - 08:08
Arild Haraldsen er administrerende direktør i NorStella.
Arild Haraldsen er administrerende direktør i NorStella.

Privat næringsliv mener at IKT er så strategisk viktig at det bør inn i styrerommene. I staten mener man motsatt – overlat IKT til IKT-ekspertene.

Nicholas Carr sa i 2003 at IKT ikke lenger har noen betydning fordi IKT er eller vil bli standardisert. Carr tok feil. IKT er minst like strategisk for bedriftenes i dag som den gang (se forøvrig min anmeldelse av Carrs bok for noen år siden).

IKT i sin alminnelighet er ikke bare så strategisk viktig at det bør være på enhver bedriftsleders eller styreroms agenda til enhver tid. Dette gjelder i ennå større grad IKT-standarder fordi de bidrar til samhandling mellom enheter som er en ennå mer krevende utfordring, men også med langt større gevinster.

– Utfordringen vår er å få kunnskapen om standarder inn i selskapenes styrerom, sa administrerende direktør Trine Tveter i Standard Norge i forbindelse med at ISO hadde sin generalforsamling i Oslo 16. september. Det hun mener er at standarder bidrar til forbedrede forretningsprosesser på tvers av bedrifter og offentlige etater.

IKT bør derfor inn i ledelsen og i styrerommene. Men i staten gjør man ting annerledes. Man overlater teknologien til teknologene.

Bakgrunnen for disse betraktningene var et møte i Statens Standardiseringsråd som fant sted – ved en tilfeldighet som ligner en tanke – samme dag som ISO avholdt sin generalforsamling i Oslo og hvor Trine Tveter fant grunn til sitt lille hjertesukk om at ledelsen i bedrifter ikke alltid forstår (IKT)-standardenes betydning.

Dette er saken:

Regjeringer av skiftende politisk farge har de senere år satt modernisering og effektivisering av offentlig forvaltning høyt på dagsorden. Dette kalles eForvaltning. Ett av de mest sentrale utfordringene innenfor eForvaltning er bedre samhandling mellom etater i form av informasjons- og dataflyt. Alle undersøkelser, både i Norge og i utlandet, peker på «silo-konseptet» – manglende samarbeid og elektronisk samhandling mellom etatene – som den største sperre for effektivisering av offentlig forvaltning og for servicegraden overfor innbyggere og næringsliv.

Ett av de tiltakene som Fornyingsdepartementet satte i verk for å nedbygge «silo-tanken» var å etablere i 2006 et Standardiseringsråd (se FADs standardiseringsråd). Rådet har en tverrfaglig og tverrsektoriell sammensetning, og består av en rekke sentrale etater som Skatteetaten, Arkivverket, Kartverket, Brønnøysundregistrene, helsesektoren, justissektoren, kommunene, SSB, Kommunenes Sentralforbund, Post- og teletilsynet, og så videre, samt to ikke-offentlige standardiseringsorganisasjoner – NorStella og Standard Norge. Formålet er at Rådet skal gi faglig og uavhengige råd om hvilke standarder forvaltningen burde bruke for å oppnå større grad av elektronisk samhandling. Dette er beskrevet i formålsparagrafen. Rådet skal bidra til å:

  • Legge grunnlaget for en velfungerende elektronisk samhandling mellom offentlige virksomheter, og mellom offentlig sektor og omverdenen,
  • Motvirke faren for at offentlige virksomheter og brukere blir låst til spesielle teknologier og leverandører.

Det første punktet går direkte inn på effektiviseringen av offentlig sektor. Det andre har klare markedspolitiske formål. Resultatet av Rådets arbeid skulle være en såkalt Referansekatalog bestående av anbefalte og obligatoriske standarder. Hvilke standarder som anbefales er en faglig vurdering av Rådet, hvilke av de standarder som anbefales som blir obligatoriske er en politisk beslutning. Når standarder blir rubrisert som obligatoriske plikter de enkelte etater å ta disse i bruk. For å gi dette arbeidet tyngde overfor departementene og etatene, vedtas Referansekatalogen av Kongen i statsråd, det vil si en samlet Regjering.

Rådet er utnevnt av FAD, ledes av en representant fra Statens Kartverk, har DIFI som sekretariat og rapporterer direkte tilbake til FAD.

På møtet i Rådet 16. september meddelte FAD at Rådet heretter skulle rapportere til et underliggende organ, DIFI (Direktoratet for forvaltning og IKT), det vil si det organet som har sekretariatsoppgaven for Rådet.

Det står eksplisitt i vedtaket at DIFI heretter overtar beslutningsmyndigheten fra Rådet om hvilke standarder som skal anbefales.

Det sies også at dette gir Rådet større handlingsrom! Det blir også nevnt at en slik endring vil innebære at arbeidet (med standarder) blir et langsiktig strategisk arbeid utført av en etat i linjen (!)

Med andre ord: Makt og myndighet på dette området overføres fra FAD og Rådet til DIFI. Det gis ingen ytterligere begrunnelse annet enn at DIFI ikke eksisterte når Rådet ble nedsatt.

Hvor gjennomtenkt er dette?

Som eneste representant i Rådet kom jeg med innsigelser basert på det jeg mener er rolleblanding, manglende logikk og helhetstenkning. Det forundret meg at ingen av etatene kom med innvendinger. (Informasjon om Rådets arbeid herunder også referatet fra det nevnte møte finner du her: standard.difi.no/.)

I tillegg til at det er vanskelig å forstå FADs beveggrunner til en slik endring, reiser beslutningen en rekke prinsipielle spørsmål:

Manglende legitimitet og forankring
Et vesentlig element i Rådets arbeid er at deltagelsen er tverrsektoriell og tverrfaglig. Det sikrer forankring og forståelse for de beslutninger som tas, blant annet av etater som i utgangspunktet vil være skeptisk til å bli «pådyttet» standarder de ikke ønsker, og som det krever investeringer for å få implementert. Det er viktig å få forståelse for at standardene tjener både den enkelte etat og helheten.

Når nå Rådet – og dermed etatene – blir fratatt sin myndighet til å beslutte om hvilke standarder som skal anbefales, og heller overlate slike beslutninger til et underliggende organ i et annet departement enn det de selv rapporterer til, hvor blir forankringen da av? Hvordan tenker FAD å få til forankring når Rådet ikke lenger gir sine anbefalinger til FAD, men til DIFI? Hva er det DIFI egentlig skal gjøre med Rådets anbefalinger? Endre de? Eller sende de samme rådene i en ny innpakning til FAD? I så fall hva er da hensikten med endringen?

Uklar rollefordeling og svekket myndighet
Er FAD her i ferd med å foreta en rolleendring mellom seg selv og et underliggende direktorat som de facto fratar dem den politiske styring av virksomheten? Er FAD her i ferd med å undergrave sin egen myndighet som pådriver overfor andre departementer i eForvaltningspørsmål?

Både Rådet og FAD – med ansvar for helhetstenkning i eForvaltningsspørsmål – får svekket sin myndighet gjennom denne beslutningen. DIFI får nå beslutningsansvar for hvilke standarder som anbefales og – indirekte – hvilke som bør være obligatoriske. Dette begrunnes av FAD med at DIFI – i motsetning til andre standardiseringsmiljøer i det offentlige – er «helhetstenkende» i sitt standardiseringsarbeid, mens for eksempel helsesektoren og Brønnøysundregistrene er «sektorspesifikke» i sin bruk av standarder.

Dette er objektivt sett galt. Ingen kan for alvor påstå at Brønnøysundregisrtrenes ansvar for en nasjonal metadatastrategi (bevilget 30 millioner kroner i 2011) er sektorspesifikke tiltak; ei heller at helsesektorens bruk av det internasjonale standardiserte rammeverket for XML-baserte meldingsutveksling (ebXML) som har vunnet internasjonal anerkjennelse, er sektorspesifikke standarder og tiltak. (Helsesektoren er tilgodesett med 70 millioner kroner i 2011 for utarbeidelse av Nasjonal strategi for elektronisk samhandling i et prosjekt som omfatter en lang nærings- og helsekjede.)

«Overlat teknologien til teknokratene»
Selv om det ikke blir nevnt direkte, ligger noe av begrunnelsen for at FAD ikke lenger vil ha Rådet rapporterende direkte til seg, at IT og standarder er vanskelig å forstå for politikere og bedriftsledere. Men hva er det egentlig å forstå? Tror noen at siviløkonomen Helge Lund har full innsikt i de kompliserte petroleumstekniske vurderinger som geologer og sivilingeniører i Statoil har og som legges til grunn for viktige forretningsmessige prosesser? Er det ikke Helge Lund og ledergruppens ansvar å sette seg tilstrekkelig inn i slikt kompliserte materiale, og er det ikke ingeniørgruppens ansvar å bearbeide materialet over i et godt og oversiktlig beslutningsgrunnlag?

Overført til Standardiseringsrådets arbeid: Er det bedre at beslutningsgrunnlaget for hvilke standarder som bør brukes, overlates til DIF, fremfor et sammensatt organ bestående av de etater som faktisk kommer til å bruke og å nyttiggjøre seg standardene?

Standarder har strategisk betydning og forretningsmessig betydning
Under den nevnte ISO-generalforsamlingen 16. september uttalte næringsminister Trond Giske at standarder nå er viktigere enn noen gang innenfor internasjonal handel for å motvirke proteksjonistiske tiltak (se Giskes innlegg her). Trond Giske – som sitter i «styrerommet» i Regjeringen når IKT-standarder for offentlig sektor behandles – har altså en strategisk forståelse for standardenes betydning.

Giske har helt rett. Bruk av IKT-standarder har en strategisk og forretningsmessig betydning. Ved å standardisere informasjonsflyten gjennom lange verdikjeder – enten det er offentlige eller private verdikjeder – oppnår aktørene og deres kunder merverdi i form av lavere kostnader, bedre tjenester og nye produkter/tjenester. «Styrerommene», altså departementene og den politiske ledelse, må få denne forståelse for hvilket bidrag IKT-standarder har for å oppnå statens målsetning om en effektiv forvaltning. Da kan ikke dette overlates til «standardiseringsekspertene».

Kanskje «styremedlem», statsråd Trond Giske, skal ta seg en prat med «styreleder» for eForvaltning, statsråd Rigmor Aasrud?

Les mer om:
Del
Kommentarer:
Du kan kommentere under fullt navn eller med kallenavn. Bruk BankID for automatisk oppretting av brukerkonto.
Tekjobb
Se flere jobber
En tjeneste fra