De fleste som har mottar e-post har sikkert opplevd at en venn, kollega eller forretningsforbindelse har kommet over en glimrende videosnutt, som de så sender til alle sine kjente - inkludert deg - som vedlegg til en e-postmelding. Vedlegget er kanskje på et par megabytes.
Hva er det som så skjer med denne e-postmeldingen - og vedlegget - etter at senderen har trykket på Send-knappen?
La oss si at vedkommende sender meldingen og vedlegget til ti forskjellige e-postkontoer og at hver melding med vedlegg er på to megabytes. Da genererer e-postprogrammet ti meldinger på to megabytes, den eneste forskjellen på meldingene er normalt adressaten. Dette sendes så til en e-postserver. Vi antar at senderen er knyttet til denne via et lokalnett. E-postserveren må da pumpe av gårde 20 megabytes med data. Mens dette skjer, er det kun e-post med høyere prioritet som kan sendes, resten samles i en kø. Hvor ofte husker du å sette opp prioriteten på viktige e-postmeldinger? Vet du hvordan det gjøres? Vet du i det hele tatt at det kan gjøres?
Likevel, brukere med rask Internett-tilknytning opplever nok ikke dette som et så veldig stort problem.
Etter at meldingene har forlatt e-postserveren, går de ut på nettet til forskjellige Internett-leverandører, og spres for alle vinder. Til slutt når hver og én fram til en ny e-postserver. På denne strekningen vil meldingene ta sin del av båndbredden, men stort sett er stamnettet til Internett såpass kraftig at det ikke byr på store problemer for de andre brukerne. Lav hastighet på Internett er vi jo vant til - selv om vi vet at opplevelsen hadde vært en helt annen, hadde vi sluppet å dele kapasiteten med så mange andre.
Det er nå problemene starter for mange. La oss først ta for oss den sistnevnte e-postserveren. Alle inngående meldinger til denne lagres normalt på en eller flere harddisker. Uansett hvor stor harddisk man har, er kapasiteten begrenset. Hvis en e-postserver skal betjene e-posten til et stort antall e-postkontoer, kan det skje at diskene går fulle. Stort sett et problem som ikke angår de egentlige brukerne av e-posten, men likevel et problem hvis ikke de ansvarlige følger godt med.
Mens mange større bedrifter har forholdsvis rask linje til Internett og egen e-postserver, har de fleste mindre bedrifter og privatpersoner en betydelig tregere aksessmetode - typisk ISDN eller vanlig telefonmodem. Hvis en slik bruker skal laste ned en e-post på to megabytes - la oss si at vedkommende har et 33,6 kbps modem - tar dette over syv minutter. Ikke nok med at dette er lang tid hvor brukeren ikke kan få gjort særlig mye annet fornuftig på Internett - det er også stor fare for at e-postserveren timer ut før meldingen er lastet ned. Dette betyr selvsagt at brukeren heller ikke får lest resten av e-posten sin - det vil si det som ligger lenger bak i køen.
Noen programmer for mottak av e-post har vært forutseende nok til å gjøre noe med dette. I Eudora Pro og Netscape kan brukeren sette en grense for hvor store meldinger som skal lastes ned. Alle meldinger større enn for eksempel 40 kilobytes vil kun lastes delvis ned. Ønsker du hele meldingen, må du trykke på en knapp i meldingsvinduet. Hvis du ikke vil ha den, trykker du en annen knapp som forteller e-postserveren at meldingen kan slettes.
Slik funksjonalitet kan sees på som en løsning på problemet med store vedlegg i e-post - det vil si hvis alle e-postklienter hadde støttet dette. Men likevel er det bedre å ta ondet ved roten:
Slutt å sende vedlegg som er mer enn la oss si 100 kilobytes til folk som ikke har bedt om det. Ønsker du at andre skal se et spesielt dokument eller en multimediafil som er større enn dette, legg filen på en FTP-server eller web-server og gi mottakerne en peker til den aktuelle plasseringen.
Det er en rekke fordeler forbundet med dette. Brukerne slipper å motta vedlegg de ikke har interesse av eller kapasitet til å hente ned. E-postserverne på begge sider slipper belastningen det er å sende så store meldinger. Og færre gigantfiler sendes over stamnettet til Internett, noe som betyr raskere nedlasting av filer og websider for oss alle.
