T68: Gubbevaremegvel for et leketøy

Jeg har skaffet meg en T68. Den ligner på et leketøy, sa samboeren. Gubbevaremegvel, for et leketøy. Den har fargeskjerm, Bluetooth, GPRS, HSCD, IRda, PKFF, XYZ, ÆØÅ, NRK (tilleggsutstyr) og jeg vet ikke hva.

Min forholdsvis unge alder til tross, minnes jeg fremdeles fra en gang i mobiltelefoniens barndom at daværende sjef for daværende TBK (et selskap mange ikke lenger vil huske var daværende Televerkets satsning på det daværende bedriftsmarkedet), nemlig den fremdeles nærværende Jan Erik Engebretsen besvarte en nysgjerrig journalists spørsmål på hvor små slike mobile telefoner egentlig kan bli.

(Den gang var nemlig mobiltelefonene fremdeles ganske svære. Min første mobiltelefon var en svart Motorola, den var ikke så diger og svær at man måtte bære batteriet i ryggsekk, - jeg fikk den på innerlomma. Det så ikke pent ut. Det så ut som jeg gikk med en Magnum i jakkeforet. Ikke var det spesielt hipt heller. "Jappe-teddy" ble de kalt, og ville eller kunne man ikke assossiere seg med japper, var det best å la den bli i bilen. De varte ikke så lenge uten bilbatteriet heller, så da så. Den gang var mobiltelefoner først og fremst biltelefoner.)

Det Engebretsen så viselig svarte på spørsmålet om hvor små telefoner egentlig kan bli, hørtes klokt ut, og ble gjengitt i det vide og det brede.

Han sa: "Grensen går ved avstanden mellom øret og munnen."

Det hørtes veldig, veldig logisk ut, men det var altså helt galt. Mobiltelefoner i dag er klumpete og uhåndterlige dersom de er i nærheten av å være så store som avstanden mellom munn og øre. Selvfølgelig avhenger det av individuelle faktorer, men dersom du har en avstand mellom øre og munn som er så liten som min T68, så er du enten et barn, eller så har du vært utsatt for hodejegere - av den originale typen. Sånne som krymper hodet ditt og henger det i beltet som en suvenir. I såfall bruker du ikke mobiltelefon. Ihvertfall ikke en T68.

Jeg vet ikke hva den gjennomsnittlige avstanden mellom munn og øre er. Det er ikke så lett å måle med tommestokk heller, og det er det eneste jeg har tilgjengelig her jeg sitter og skriver, men hvis jeg er gjennomsnittlig, så er det 12-15 centimenter fra ørets kant til munnviken.

Min nye T68 med fargeskjerm, Bluetooth, GPRS, HSCD, IRda, PKFF, XYZ, ÆØÅ og NRK (tilleggsutstyr) og jeg vet ikke hva, måler færre enn 10 centimeter fra topp til tå. Stort lengre var jo ikke den forrige jeg hadde heller, og T68 er heller ikke minst på markedet. Det er underlig for oss som en gang pleide å lytte i en ende og snakke i den andre - til å begynne med forsøkte man uvilkårlig og skyve øret nedover kinnet mens munnviken vrengte seg oppover i en Johnny Cash-geip. Etterhvert forstod man at det ikke var nødvendig. Teknologien hadde satt den dengang tilsynelatende svært så livlige fantasien til 80-tallets spåmenn i skammekroken.

Altfor lite visjonært. Altfor lite sci-fi.

For det er det det er, disse små dingsene alle går rundt med: Reinspikka science fiction.

(Selvsamme Jan Engebretsen, som var en mye brukt telefonsynser midt på 80-tallet, kom også med en annen spådom. Han sa: I fremtiden vil telefonene bli personlige. Hver enkelt av oss vil ha sitt eget nummer. Du vil ikke lenger ringe til telefoner, kontorer og hus, du ringer til mennesker. - Jan, du kødder med meg nå, ikke sant?, sa jeg. Han gjorde ikke det.)

Sci-fi-realitet nummer en ligger her foran meg. Den er et estetisk lite mesterverk. Den er broderfolkets retur til mobilhimmelens elitelag. Den har joystick. Joystick, dere. En søt liten joystick megetsigende plassert midt mellom "Yes" og "No". Den er tilsnakkendes - kan gis talekommandoer. Den vil ikke alltid forstå. Sikkert min feil. Jeg blir så skjelven i stemmen av å være så nær.

Jeg har jagd byen rundt etter ekstrautstyr. Fikk endelig tak i en handsfree, men ikke den trådløse blåtann-varianten. Jeg fikk heller ikke tak i kabelen som skal lette synkingen mot outlook'en min. "Folk er som gale", sier ekspeditørene. "Alt utsolgt."

Så inntil videre fortsetter jeg med den infrarøde synkingen. Det er så rått. Jeg legger telefonen ved siden av den bærbare, og pling så begynner de å snakke med hverandre og utveksler viktig kunnskap om mitt liv og mine venner og kontakters telefonnumre. Men IR går litt tregt, og de to er ikke alltid helt på bølgelengde med den metoden, så jeg tenkte at en fastere forbindelse kanskje ville hjelpe. Det var derfor jeg ville ha kabel. Jeg hadde for mange venner og kontakter også, det var visst bare plass til 500 i den nye boksen. Men hva gjør man ikke for å komme overens med en T68? Og hva skal man egentlig med 500 venner? Jeg slettet 200, så var resten i boks.

Nå prøver jeg å finne ut hvordan jeg kan ha glede av GPRS og høyhastighets datakommunikasjon. Sistnevnte skal visstnok være på opp mot 40 kbps. Det er til å falle i staver av. Tenk 40 kbps via mobiltelefonen og alltid på nett. Min 1.000 kbps ADSL på heimefronten blekner ved siden av muligheten til å få betale min operatør for å oppgradere fra 9,6 til 40 kbps på mobildata. Prisen blir sikkert fort det samme også.

Hvordan det er mulig å gå med underskudd i et telemarked med sånne som meg løpende fritt omkring, er meg en gåte.

Ha en god uke.

Til toppen