Vi som lot håret gro og bare drev rundt og hørte på Rolling Stones, Steppenwolf og - Gud bedre! - Black Sabbath. Utsagnet om "klepping" og skikkelig jobb høres nesten dummere ut i dag enn deg gjorde den gangen. Men det var ikke mer enn noen få år senere, så hadde vi gjort akkurat det de gamle ba oss om: Nyutdannede og pene i tøyet tok vi fatt på vår første jobb i IT-bransjen. Og det gikk sånn passelig bra med de fleste av oss.
Helt bra har det ikke gått for mange av dem som begynte - nyutdannede og sikkert også velstelte - i IT-bransjen på slutten av nittitallet. En herværende kvinnelig spaltist, en ildsjel som ikke på noen måte stikker seg bort i mengden, står visstnok uten jobb. Det gjør hun sammen med tusenvis av andre som på slutten av nittitallet hadde enorme forventninger til en fremtid i IT-bransjen.
Norsk Lysningsblad er en merkelig gammeldags publikasjon. Ikke bare av utseende, men også innhold. Jo da, bladet finnes på Internett, så vidt det er. Men mange av stillingene som ligger inne har bare en henvisning til den trykte utgaven, og da er man nesten like langt. Det er langt mellom utlysningene som webmaster eller javautvikler i Norsk Lysningsblad. Desto kortere er det mellom utlysningene etter hjemmehjelper i Kvæfjord, ergoterapeuter i Lierne, helsesøster på Røst osv. Og du behøver ikke dra til Røst eller Kvæfjord, det står jobber i kø som jord- og steinarbeidere i Oslo-området.
Vår venninne, spaltinnen, kan få seg jobb på dagen, hun, dersom det er det det står på. Nå er det ingen som skal tvinge de tusenvis av arbeidsledige IT-arbeidere inn i jobber de ikke har lyst på. Men det kan jo være at de, i sin lediggang, gjør seg noen refleksjoner på egen hånd, refleksjoner som kanskje går litt utover det som angår dem selv. Da kan de begynne med å tenke på at det finnes noe som heter samfunnsansvar. Menneskene vi snakker om er blitt tatt svært godt vare på av samfunnet, men har ennå ikke kommet i gang med å yte noe tilbake. Den biten vil de sikkert ta tak på, bare de får seg jobb.
Det er ikke politisk korrekt å snakke om samfunnsansvar i dag. Så får man heller appellere til de arbeidsløse IT-erne om at de faktisk kan tjene bedre enn de gjør i dag ved å ta seg en møkkajobb av et eller annet slag.
Ikke så liten del av skylden, om vi kan snakke om skyld, ligger på samfunnet selv. Sosialøkonomene snakker om noe de kaller strukturarbeidsløshet, det vil si arbeidsløshet som skyldes store strukturelle endringer i økonomien. Det er akkurat en slik strukturendring vi ser nå. Ja, faktisk kan det hende at vi kommer til å måtte leve med strukturarbeidsløshet som en permanent del av økonomien fremover. Møkkajobbene er det ingen som vil ha i oppgangstider, da er det altfor store økonomiske gevinster å hente andre steder. Og i dag ser vi at det ikke er noen som vil ha dem nedgangstider heller.
Men en og annen finnes det. Dagens Næringsliv skrev her om dagen om 24 år gamle Jeppe Jespersen fra Holmestrand. Jespersen var forespeilet kremjobb Ernst & Young, men fikk likegodt 50.000 kroner for å utsette ansettelsen ett år. I stedet for å ta et halvt år som backpacker i Østen, tok Jespersen seg en møkkajobb som rengjører av industrimaskiner. Det gjorde han neppe av overdreven følelse av samfunnsansvar, snarere fordi, som han sier selv "50.000 og løfte om jobb om ett år, høres bedre ut enn å risikere 14 dagers oppsigelse og null kompensasjon". Dessuten mener han at en jobb på gølvet er godt å ha om han skulle ende opp som sjef en dag.
Har de lediggående IT-arbeiderne noe å lære her? Eller er dette bare moralistisk oppgulp og etterpåklokskap fra en frafallen IT-arbeider? Siden jeg gidder å skrive om det, er det vel åpenbart hva jeg mener.
Ettersom jeg er student for tiden, blir det aktuelt med sommerjobb til neste sommer. Og det blir etter alt å dømme som asfaltarbeider. Da er det ikke bare idealisme som driver meg, for jobben er ganske godt betalt, den. Derfor har jeg ingen problemer med å tiltre vår venn Ernst & Young-Jeppesen som forklarer hva han faktisk gjør:
- Jeg rengjør alt tenkelig, bare det er møkkete nok!
