Tafatte antirasister på internett

Det er én grunn til at internett-ytringer fra nynazister og hatgrupper øker raskere enn andres: Antirasistene er for passive. Det norske antirasistiske miljøet har praktisk talt meldt seg ut av Internett.

Kommentar:

Jødiske grupper har lagt fram dokumentasjon på jødehatytringer utgjør en større andel av nettytringene nå enn for et år siden. Henrik Lunde ved Antirasistisk senter i Oslo har et bestemt inntrykk av at tallet på nynazistiske websteder øker raskere enn gjennomsnittet. For Norges vedkommende er tallenes tale klar nok.

– For et år siden var det ingen norske nynazistiske websteder. I dag er det sju til åtte slike, forteller Lunde.

Man skulle tro at nynazistene hadde alle odds mot seg. De er ikke bare en latterlig liten minoritet. De er også en forhatt og foraktet liten minoritet. De blir likevel tatt alvorlig. Vi i storsamfunnet vet at de kan fore sosialt vanskeligstilte grupper med hat. Vi vet hvilke følger det kan få dersom vi lar dem vokse.

Som en refleks vender vi lovverket og andre begrensende tiltak mot dem. Og vi får den sedvanlige diskusjonen med oss selv: For eller mot nynazistenes ytringsfrihet. Vi gjør oss et særskilt dilemma av vårt absolutte ønske om ytringsfrihet, og vårt inderlige ønske om at nazistene nå må holde kjeft.

På internettet gjelder ingen begrensninger, heller ikke av nynazisters og hatgruppers praktiske muligheter til å ytre seg. Det ligger følgelig heller ingen storsinnethet i å la holocaust-benektere og mer eller mindre åpne rasister boltre seg. Ingen kan rose seg av å velge en handlemåte som ikke har noe alternativ.

Det som skjer på Internettet, gjør selve begrepet ytringsfrihet mer eller mindre meningsløs. Ingenting kan defineres eller oppfattes uten i tilknytning til en motsetning. Der det er fjell, er det også daler. Fjerner du fjellene, opphører også dalene å eksistere. Fjerner du frihetens begrensninger, blir ikke friheten absolutt. Den blir bare borte, og dilemmaet vårt renner ut i intet. Å problematisere en ikke-eksisterende ytringsfrihet kan heretter bare oppfattes som en avsporing.

Problemet med rasistiske ytringer på internettet må møtes ved å mangedoble de antirasistiske ytringene på internettet. Da må entusiastene og aktivistene gå i spissen og markere seg.

De norske antirasistiske miljøene har ikke tatt på seg denne utfordringen. I stedet har de praktisk talt meldt seg ut av Internett. De kunne ha bygget websteder som trekker til seg vanlige streifere på jakt etter spenning, nyheter, engasjement eller kultur. Men tilbudene fra f.eks. http://home.sol.no/sos-au/index.html>SOS Rasisme og Antirasistisk senter er små, uinteressante, tafatte og statiske.

"Nyhetstjenesten" til Antirasistisk senter er f.eks. ikke oppdatert siden september i fjor.

Webstedet til SOS Rasisme har neste demonstrasjon på Alnabru som toppsak. Men klikker du på "DETTE SKJER!!! Siste nytt i den antirasistiske kampen", får du en serie med mer eller mindre oppvakte tre-linjers innlegg. Den nyeste, datert 13. februar, lyder i sin helhet: "Vi er nesten nødt til å demonstrere mot dissa nazzene. De er ikke noe serlig. Hvis noen skulle ha lyst på denna dingsen, så få de bare ta den." ("Dingsen" er en animert liten annonse for demonstrasjonen 1. mars.) Det er kanskje greit nok, men det frister ikke til videre kontakt når dette er toppsaken under rubrikken "Siste nytt i den antirasistiske kampen". Diskusjonen om ytringsfrihet frister heller ikke når nivået er som følger: "vold mot fascister er den eneste løsningen og at de bare kan holde kjeft inntil de har noe intelligent å si." (Dette er et helt innlegg, datert 26.1.97, og det er det nyeste i diskusjonen.)

– Vi ligger etter utviklingen i andre land, særlig USA, innrømmer Henrik Lunde i Antirasistisk senter.

Han overdriver ikke.

Til toppen