Taktikk og lojalitet i medie-Norge

Vis a vis kontoret mitt sitter representanter for en av Norges best betalte yrkesgrupper på fortauet og streiker for en uke mer ferie. I mellomtiden balanserer arbeidsgiveren deres på gravens rand.

Det er streik i medie-Norge, i Møllergata og Akersgata, i bygd og i by.

I dag leste jeg enda en undersøkelse som sier noe om respekten for journalistikkfaget blant folk flest. Den er fra Storbritannia, hvor det er mindre grunn til å respektere journalistikkyrkets utøvere enn de fleste andre steder. Det var BBC Radio Fours "Today" som spurte folk om hvilke yrker de respekterer mest og minst. Minst respektert er parlamentsmedlemmer, deretter kommer eiendomsmeglere, advokater, og journalister.

Bare som et apropos til den pågående streiken. Det er ikke sikkert det hjelper på yrkets anseelse at det i dette øyeblikk sitter en gjeng journalister med streikearmbånd og sperrer adkomsten til avisene i Akersgata. Dette er folk som hever fra 500.000 i året og oppover, og til daglig har som oppgave å vokte og påpeke svakheter ved andres vandel. Nå vil de ha én ferieuke ekstra. Dette er vanskelig å forstå.

Trygve Hegnar, finansmannen som utgir streikefrie Finansavisen påpekte det eiendommelige i at det nesten ikke er mulig å se forskjell på den Dagsavisen redaktørene har snekret sammen og den som ellers pleier å lages av de noen og femti journalistene som nå er ute i streik. Originalt og ufint poeng, men egentlig en usedvanlig forsiktig harselas til Hegnar å være. Tro imidlertid ikke det er solidaritet for de streikende som gjør seg gjeldende i finanspalasset øverst i Hoffsveien. Her er det nok mer snakk om å balansere sin lyst til å le høyt og åpenlyst av de streikende mot ønsket om å ikke erte dem så mye at de går tilbake til arbeidet i ren trass. Jo lengre streiken varer, desto bedre fundament for et av de få avisproduktene som får endene til å møtes i dagens mediemarked.

Heller ikke internettavisene og de mer fag- og interessereorienterte avisene og magasinene har lagt for mye energi i å kommentere streiken og dens realiteter for inngående. Man har da næringsvett. I stedet sitter de lett måpende og observerer hvordan kollegene i papirverdenen langsomt sager av greina de sitter på. For mens de streikende tar sin sjette og går inn i sin sjuende ferieuke på fortauene i Akersgata, oppdager stadig flere lesere at dagen er ganske den samme uten, og at nettet har mer å by på enn man egentlig skulle tro. Samtidig higer utallige sultefôrede bransjeblader etter å ta noen av annonsørkronene som nå er så vanskelig for annonsørene å bli kvitt. I dag taper omtrent alle papirutgivere penger, og permisjonsspøkelset henger over mange redaksjoner.

Det paradoksale er at hadde det ikke vært for streiken, ville de streikende antakelig forlengst vært mobbet tilbake til arbeidet sitt av den selvsamme pressen. Sannhetssøkende journalister i Dagbladet, VG og Dagens Næringsliv ville trukket fram hjelpepleiere, vaktmestere, søppeltømmere og andre som lever på en fjerdedel av snittlønna i Akersgata, og som må gå med avisen og ta seg sommerjobb i ferien for å få budsjettet til å gå i hop. Reporterne ville gått inn i kott og skap og dratt fram nedstøvede journalister som ikke har hatt en sak på trykk siden 1974, men som fortsatt hever sin lønn. De ville trykt reportasjer fra luksuriøse invitasjonsturer og bugnende presselunsjer hvor journalistikkens tre R-er (reker, roastbeef og røkelaks) er det mest fremtredende innslag, og slik vist kontrasten mellom refserne og de som refses. De ville vist hvordan pressestøtte og momsfritak kunstig holder de fleste avisene i landet i live.

Men de som skulle laget disse reportasjene streiker, og de som kunne gjort det lar det være - av lojalitet eller av taktiske grunner.

Eller begge deler.

Til toppen