Teknologisk fobi i norsk personvern

Det ensidige forsvaret av individet mot kollektivet, svekker vernet av individer i kollektivet, særlig når informasjonsteknologiske systemer er inne i bildet.

Det sto en historie i avisene forleden, om en familiefar som samlet på tjue kroners mynter. Hver kveld tømte han lommer og lommebøker for tjuekronere og la dem i en krukke. Etter et par år var tiden kommet til å realisere sparegevinsten. Krukka med over 13.000 kroner i mynt ble overrakt kassa i den lokale banken. Betjenten i kassa kontaktet politiet, som tok familiefaren med seg til et "rutinemessig" avhør. Begrunnelsen for å gjøre det til en rutine å innkalle politiet når folk kommer for å veksle store beløp i mynt, er at avhør på grunnlag av denne typen avvikende adferd i noen tilfeller har bidratt til å oppklare innbrudd mot myntautomater.

Du som leser dette, har selvfølgelig lagt merke til at denne historien illustrerer det motsatte av det jeg påstår i ingressen til denne kommentaren. Her gikk hensynet til individene i kollektivet, altså den alminnelige og lovlydige borger, foran hensynet til familiefaren, som i full åpenhet ble utpekt som mulig mistenkt i en mulig forbrytelse.

Legg også merke til to vesentlige trekk ved denne historien. Det ene er at handlingen som utløste mistanken, vekslingen av 13.000 kroner i klingende mynt, ikke i seg selv innebar noen form for brudd på verken lover eller regler. Det andre er at denne handlingen ikke ble registrert av noe elektronisk overvåkingssystem, og det var ikke noe innslag av data eller informasjonsteknologi – bare en bankansatt som fulgte en instruks.

Det er min ærbødige påstand at straks en avvikende handling ikke lenger bare er avvikende men også direkte ulovlig, eller i det minste klart bryter med velkjente regler, trer det norske personvernhensynet inn for å beskytte det avvikende individet mot kollektivet som rammes av lov- eller regelbruddet. Er lovbruddet registrert av et eller annet informasjonsteknologisk system, er vernet av avvikerens person desto sterkere.

Et par historier, også hentet fra avisspaltene, illustrerer dette godt. Dame X er blitt frastjålet sin bil, og varsler selskapet som administrerer bompengeringen om at abonnementet hennes må gjøres ugyldig. Noen dager seinere er bilen ennå ikke kommet til rette. Bomselskapet opplyser at bilen er registrert, og føreren fotografert, en rekke ganger. Men "personvernhensyn" gjør at bildene ikke kan overrekkes politiet. Et tilsvarende vern kommer innbruddstyven til gode når han råkjører på E-18 med stjålen bil og tyvegods i bagasjen, og havner på filmen i flere fotobokser. Registreres lov- og regelbrudd av automatiserte systemer, kan ikke dette brukes til å fremme etterforskningen av kjente og langt alvorligere forbrytelser. "Materialet skal ikke nyttes til andre formål enn det som er systemenes primære hensikt", heter det.

Nylig kom det fram at tollere brukte data for å notere tilfeller der de kroppsvisiterte folk, og at de digitale notatene ble oppbevart også når den kroppsvisiterte var uskyldig. Har fant øvrigheten ut at det var greit å oppbevare håndskrevne dagbøker om tilfellene. Men det å samle notatene i en lettere systemerbar form må forbys. Det går ikke an å ha på data at noen er uskyldig, selv når dette kan bidra til å skjerpe tollerens teft og at færre uskyldige blir kroppsvisitert.

Det har også kommet fram at politiet på jakt etter Internett-pornografer ikke har lov til å gi seg ut for å være pedofile. De må i utgangspunktet identifisere seg som snut, selv om de da risikerer at de virkelige pedofile nøler med å erkjenne sine lovbrudd.

Det som går igjen i slike tilfeller er at jo verre du oppfører deg, jo bedre er du beskyttet mot datastøttet etterforskning. Det er som om samfunnet har misforstått poenget, og betrakter informasjonsteknologien som fienden heller enn forbryteren.

Jeg synes det er på tide å rette opp denne skjevheten.

Til toppen