Tele-evolusjonen

digi.no/tele har tatt en nærmere titt på det som skulle bli det revolusjonerende teleåret og hva det brakte oss.

Mens 1998 ble en slags opptakt det det ble etablert en type papirbasert telekonkurranse, er det vel ikke egentlig før i 1999 at den egentlig konkurransen for alvor starter. Det er da nummerportabilitet, fast forvalg og tilgang til aksessnettet blir realisert.

Det er også i 1999 en får 100 prosent klarhet i om vi får nye operatører på mobilmarkedet, og det er da vi får svar på om vi får gratis lokaltakst når France Telecom og ElTele tilbyr telefoni over strømnettet - eller hvor mye av Telenor som Ola Nordmann egentlig får anledning til å kjøpe ved delprivatiseringen.

digi.no har gjennom året som gikk forsøkt å fange opp et bilde av hva som har foregått innenfor telebransjen, og vi bringer et lite resumé i en egen sak - se peker til artikkelen i margen til høyre ("Teleåret 1998 i et nøtteskall").

Hva var det så som skjedde?

Hvor ble telekonkurransen av, eller konvergensen mellom fast- og mobilnett eller fusjonsplanene mellom Telenor og Telia?

La oss bare slå det fast; vi har fått telekonkurranse. I markedet ser vi flere operatører som alle er i ferd med å posisjonere seg i sine markeder, med sin kundeportefølje. Målet for telekonkurransen i dagens situasjon er på en måte hvor mye Telenor taper av markedsandeler - ifølge selskapet selv 7 prosent av trafikkvolumet for fjerntrafikk innenlands og 13 prosent av internasjonal trafikk etter nesten ett år. At det manglet noen regulatoriske grep, kan ikke Telenor klandres for.

Det er jo interessant å høre på en mann som Tele 2s norgessjef, Kenneth Gustafsson, når han sier at telekonkurransen fungerer bedre i Norge etter elleve måneder enn i Sverige etter fem år når en ser på prisingen på teletjenester. Han har erfaring både med Telenor og Telia i monopolsituasjon.

En skal ikke være fattig for å entre det norske telemarkedet. For uansett påstand er det billig å ringe i Norge og du kan ikke reise mange steder om du ønsker å betale mindre for en telefonsamtale. Fra 1989 til telemonopolet ble oppløst 1. januar 1998 falt prisene på teletjenester reelt sett med 53 prosent. Når det er billig å ringe, blir det også en mindre margin for de nye teleoperatørene å tjene penger på. Dermed blir terskelen for nye operatører høyere, i og med at en trenger større volumer for å no en "kritisk masse" med kunder for å kunne forrente investeringene innen rimelig tid.

Telia Norge og Tele 2 Norge, de to selskapene som har eksponert seg mest i forbrukermarkedet i Norge i år, kan begge melde om tap i 1998. Vi antar at Tele2 vil ende på mellom 120 og 130 millioner kroner i minus i år, mens Telia sannsynligvis vil ende med et tap på bortimot en million per ansatt, eller nærmere 300 millioner.

For skal en inn på et nytt og deregulert marked, som telemarkedet vitterlig er, må en konkurrere på pris skal en kunne regne med nye kunder. Telia har smertelig fått erfare at det ikke bare er å be folk om å slå et prefiks, kundene må faktisk gjøre det også. Dette var imidlertid ingen overraskelse, for den samme situasjonen var Telias konkurrenter i da det svenske markedet ble deregulert for fem år siden.

1998 vil også huskes for de første vaklende skrittene for det mange mener skal kunne overta betydelige markedsandeler innenfor taletelefoni; IP-telefoni. Et nytt marked har åpenbart seg for neste generasjons teleoperatører. Både Telenor og Telia har opprettet egne selskap (henholdsvis Telenor Nextel og Telia Light) som skal geleide de gamle telemonopolene til den nye verden som styres av gateways og gatekeepers. Prognosene tyder på at IP-telefoni skal kunne ta unna en tredel av taletelefoni i løpet av få år.

Teleåret startet relativt heftig med planer om å fusjonere Telenor og Telia. I ettertid ser det unektelig ut som om det var Telia som hadde mest i vinne på en fusjon. For i høst har Telias internasjonale samarbeidskonstellasjon mer eller mindre brutt sammen. Telealliansen Unisource, der Telia sammen med nederlandske KNP og Swisscom er medeiere, mistet sin viktigste samarbeidspartner i AT&T, som i løpet av 1999 etablerer et joint venture sammen med British Telecom (BT) for å besørge sine internasjonale aktiviteter. I tillegg har KNP alene inngått et samarbeid med amerikanske Qwest, som det i høst ble spekulert skille bli Telias nye partner. Konsernsjef Lars Berg mer enn antydet at en amerikansk partner skulle være på plass i høst - vi venter ennå.

I et nytt Concert med BT og AT&T som hovedpartnere vil en også finne Telenor som både leverandør til og distributør av Concert-tjenester. Det gjenstår å seg om en finner noen av disse selskapene som noen av de nye eierne i Telenor, når selskapet jfr. budsjettforliket, skal på børs. En kan saktens spørre om det vil skje en delprivatisering, siden meningene er delte i senterpartiet, og en i Venstre har vansker med å akseptere utenlandske eiere av Telenor.

Telekom er uansett en god måte å tjene penger på, om en spør gründerne og investorene i Netsource, som solgte seg ut til kjøpevillige amerikanere for nesten to milliarder kroner. Med en norsk delprivatisering av Telenor i vente er det også grunn til å minne om den finske stats delprivatisering av sitt televerk; Sonera, der verdien av selskapet har skutt i været med over 100 prosent på én måned, fra 50 til 100 milliarder kroner, om en skal tro børsverdien. Og det skal en jo.

I den nye telekomverdenen finnes mange jokere, og mange av dem er ennå ukjente faktorer i markedet. Sense Communications er en slik joker. Selskapet står i praksis klart til å tilby mobiltelefoni i det norske markedet så snart en endelig beslutning foreligger, i første omgang av Samferdselsdepartementets behandling av Telenors klage mot at Sense får oppsettende virkning. Vedtaket skal etter sigende komme før jul, så tiden begynner å bli knapp. I fall departementet gjør noe annet enn Post- og teletilsynet, som avviste Telenors klage, skal en avtale mellom partene være klar 15. januar om de - mot formodning - blir enige uten Post- og teletilsynets hjelp.

Noe av essensen en kan trekke ut av Samferdselsdepartementets Stortingsmelding 24 (98/99) er at den infrastrukturen som finnes må utnyttes bedre, også ved å gi nye operatører tilgang til nettene. Derfor er noe av det en må forbrede seg på "flere Senser"- flere selskap som ikke har infrastruktur selv, men som har tjenester de vil selge på andres nett.

Best illustreres dette ved Telenors telenett, og da spesielt aksessnettet som er den siste meter med kobber fram til husveggen. Dette nettet skal stilles til flere operatørers rådighet i løpet av året, men skal ikke hindre Telenors planlagte oppgradering av nettet til fiber i de mest befolkningstette områdene.

Telesektoren besto for få år siden av store nasjonale statsmonopoler, som de siste årene er liberalisert og der nye operatører har fått tilgang til hverandres markeder. Ikke bare har de gamle operatørene etablert seg i naboenes markeder, men en rekke nye operatører har investert i telekom ved å etablere nye produkter og tjenester.

Telesektoren ligger i dag et sted midt i skjæringspunktet mellom de nye operatørene og de gamle og mer markedsorienterte monopolistene. Vi tror at 1999 skal bli minst like oppløftende som 1998 for telesektoren, om en med en noe svakere vekst enn i år. Det er uansett for tidlig å avskrive noen av markedets aktører.

Se opp for:

1.6.99 Nummerportabilitet - fast forvalg
9.9.99 Kode for å avslutte program
31.12.99 Årtusenskiftet
Til toppen