Men kampen om Telecom Italia var i realiteten en kamp mellom det private og offentlige næringslivet, mellom bedrifter som har vokst på grunn av konkurranse, og bedrifter som har vokst på eneretter.
Olivetti har vært gjennom en snuoperasjon de færreste europeiske industriselskapene kan gjøre etter. For få år siden tapte selskapet penger så det suste på kjernevirksomheten; datamaskiner. Under Roberto Colaninnos ledelse ble datavirksomheten skilt ut for to år siden, og det gjenværende Olivetti satset på telekom, i første rekke nettselskapet Infostrada og mobilselskapet Omnitel. Kjernen i historien er at Olivetti gikk fra å være på konkursens rand for to år siden, til å tjene penger på telekom, så og si over natta. Selskapet satte inn ressursene der det var penger å hente.
Det er blant annet dette som gjør det mulig for Olivetti å kjøpe halvparten av et fem ganger så stort selskap.
Men den største taperen etter oppkjøpskampen om Telecom Italia finner vi ikke i Italia.
For i Tyskland sitter Ron Sommer, toppsjefen i Deutsche Telekom og slikker sårene. Mange skulle gjerne være flue på veggen i kontoret hans i dag, for Sommer har spilt høyt og tapt.
Han forsøkte å gå inn i rollen som hvit ridder og berge Telecom Italia fra å ende i klørne på Olivetti. Desverre var hans strategi dømt til å lykkes. Nå er det opp til Olivetti om det blir noe samarbeid - i hele tatt - og et samarbeid er ikke lenger basert på Telekoms fusjons-betingelser.
Deutsche Telekom er fremdeles dominert av eierinteressene til den tyske staten, selv om det er vedtatt enn ytterligere delprivatisering. Jeg tror ikke dette er det største problemet. Hovedproblemet for Deutsche Telekom er at selskapet er monopolet. Alt for sent har toppsjefene oppdaget at det er full konkurranse på hjemmemarkedet. I Telenor og Telia er strategien at vekst i utlandet skal kompensere for tap av markedsandeler hjemme. Deutsche Telekom har ikke hatt en slik strategi - med få unntak. Det må selskapet svi for i dag, for selskapet har alt for sent kommet i gang med posisjoneringen.
Et annet problem som det må finnes en løsning på er forholdet til France Telecom og Sprint. De tre selskapene eier sammen joint venturet Global One, som var det tyske televerkets forsøk på å internasjonalisere seg. France Telecoms toppsjef, Michel Bon, har alt gjort det klart at samarbeidet med Deutsche Telekom aldri blir det samme igjen.
Men det viktigste er at Telekom ikke forstod at eierne i Telecom Italia heller ønsket seg rene penger, som lå i tilbudet fra Olivetti, fremfor de mye mer usikre aksjene til Deutsche Telekom - selv om Telekom ville betale en høyere pris per aksje. Dette valget alene burde få Telekoms eier - i hovedsak den tyske staten - til å forstå at aksjene ikke var spesielt attraktive for de i hovedsak italienske eierne.
Deutsche Telekom kan enn så lenge bare se på at selskapets hardeste konkurrent i det tyske markedet, teleselskapet Mannesmann har sikret seg det Telekom og Sommer ikke klarte; å etablere et brohode i et av de største telemarkedene i Europa.
Det er evnen til å klare slike grep som vil være avgjørende for hvilke selskap som kommer styrket ut av konkurransen i det nyliberaliserte telemarkedet i Europa.
