Knapt noen statistikk er så avslørende for forskjeller i utviklingsnivå mellom land og regioner, som den som viser hva slags tilgang folk har til telefon. Den internasjonale teleunionen (ITU - International Telecommunication Union) offentliggjorde nylig en rapport med mengder av nedslående statistikk.
Noen smakebiter:
- 25 prosent av verdens befolkning bor i land der telefontettheten er mindre enn én linje per 100 innbyggere.
- Verdens 23 velutviklede land - deriblant Norge - omfatter 15 prosent av verdens befolkning - og 62 prosent av verdens telelinjer.
- 60 prosent av innbyggerne i utviklingsland bor på landsbygda. Dit går bare tjue prosent av landenes telelinjer.
- For minst 600 millioner husholdninger verden over, er ikke årsaken til telefonmangel at det ikke finnes linje. Den er at man ikke har råd. Det gjelder blant annet seks millioner husholdninger i det ellers så telefonrike USA.
Steder som Singapore og Hongkong framstår som nærmest vestlige, med 51 og 48 telelinjer per hundre innbyggere, omtrent det samme som Frankrike og Australia. Oljestater som Bahrain og Kuwait har 24 og 23 telelinjer per hundre innbyggere. Blant de dårligst stilte, med under én linje per hundre innbyggere, er Bangladesh, Nepal, Mali og Zambia. Indonesia har såvidt over to, mens Jordan er registrert med seks. I en tilsvarende undersøkelse fra 1990 hadde Jordan nesten åtte telelinjer per hundre innbyggere. Tilbakegangen kan være en bivirkning av vestens boikott av Irak.
Noen betrakter mobiltelefonen som løsningen for land som er fattige på vanlige telelinjer. Men 84 prosent av verdens mobilabonnenter er i industriland - som også samler 91 prosent av verdens faksmaskiner, og 97 prosent av alle internett-tjenere.
Afrikas situasjon framstår som særdeles håpløs. Thailand med sine 60 millioner innbyggere har flere mobiltelefoner enn hele Afrika med en befolkning på 730 millioner. I Afrika sør for Sahara, med unntak av Sør-Afrika, er det færre internett-tjenere enn i Estonia, et land på 1,5 millioner innbyggere som ikke framstår som spesielt velutviklet. At forholdene i den tidligere østblokken også varierer sterkt, viser en sammenlikning mellom Estland og Kazakhstan. Kazakhstans befolkning er ti ganger Estlands, men i antall internett-tjenere er stillingen som 100 mot én i Estlands favør.
ITUs rapport utgjør noe av bakgrunnsmaterialet for en konferanse som startet på Malta 23. mars, og som varer ut torsdag 1. april: 2nd World Telecommunication Development Conference. Konferansens hovedoppgave er å evaluere virkningen av en handlingsplan som den første WTDC vedtok i Buenos Aires for fire år siden. ITU slår fast at handlingsplanen i stor utstrekning har slått feil, og at årets konferanse må finne helt nye måter å angripe problemet på.
Delegatene fra ITUs 187 medlemsland og fra mange av verdens teleselskaper, vil også ha i mente en annen rapport som ble lagt fram noen dager før konferansen startet. Denne rapporten stammer fra sekretariatet til verdens handelsorganisasjon WTO (World Trade Organization). Den slår fast at rask framgang innen elektronisk handel kan være svært fordelaktig for både rike og fattige land, og føre til en kraftig styrking av verdensøkonomien.
På pressekonferansen i Genève der den 70 sider lange rapporten ble lagt fram, viste WTOs generaldirektør Renato Ruggiero til at fra å være et ukjent begrep for ti år siden, bidrar elektronisk handel nå til en global omsetning av varer og tjenester verdt 300 milliarder dollar.
- Den viktigste utfordringen er å sikre maksimale fordeler for alle, i både utviklede og utviklingsland, understreket generaldirektøren.
WTO-rapporten trekker fram to sentrale faktorer. Det ene er et felles regelverk. Det er det minste problemet. USA og EU er i prinsippet enige i at WTOs 132 medlemsland må forenes om et opplegg som sikrer at varer og tjenester som i sin helhet formidles over internettet, skal være unntatt fra alle former for toll og liknende avgifter. Enigheten omfatter altså digital tekst, musikk, video, arkitekttegninger, programvare osv - alt som ikke krever fysisk frakt over landegrenser.
Ingen sier seg uenig i dette. Men noen utviklingsland ivrer ikke etter å utrope sin enighet. De er mer opptatt av den andre sentrale faktoren som understrekes i rapporten, at e-handelens gunstige virkning for alle er avhengig av en tilfredsstillende infrastruktur for telekommunikasjon. Uten infrastruktur, ingen framgang. Uten framgang, enda større gap fra fattig til rik.
WTO overlater infrastrukturen til ITU. ITUs mål er å sikre minst en telelinje til hver husholdning, verden over. Organisasjonen har tidligere konstatert at målet ikke kan realiseres bare ved å stole på markedskreftene - og ingen har sagt seg uenig i den betraktningen.
Det som i disse dager foregår på Malta, vil vise i hvilken utstrekning det internasjonale samfunnet er villig til å løse et konkret problem som ikke lenger kan utsettes. Alle forstår at dersom telemangelen fryser skillet mellom fattig og rik, står bare håpløsheten igjen. I desperasjonen som da vil følge, kan den pågående såkalte voldsbølgen i Norge heller beskrives som stillhet foran stormen.
