Telemonopolet vil gjenoppstå!

Liberaliseringen i telemarkedet og delprivatisering av de statlige telemonopolene skjer for å øke konkurransen i markedet og svekke en dominerende aktørs markedsmakt. Men legger samtidig grunnen for en ny type telemonopol, som er enda større og mye mer internasjonale.

Vi ser utviklingen i et marked som allerede har hatt telekonkurranse i flest år: USA. AT&T har i nesten hele dette århundre levd med restriksjoner på sin virksomhet i bytte for en posisjon som den nasjonale teleoperatøren. 1. januar 1983 ble AT&T delt i åtte deler, der den delen som fremdeles bærer navnet konsentrerte seg om riks- og utenlandstelefoni, mens lokaltelefonidelen ble stykket opp i sju mindre selskap, også kalt Baby Bells, som hver dekket sin del av USA, og som i realiteten bare betydde at kundene heretter måtte forholde seg til en mindre monopolist enn det AT&T var.

Telemarkedet ble fra samme tidspunkt åpnet for andre operatører og nye selskap så dagens lys innenfor stadig flere markeder, men tregest gikk det der Bell-selskapene satt med sine lokale monopol på lokaltelefoni. Denne utviklingen ser vi så smått i Europa, der de fleste EU-landene, inkludert Norge, nå har liberalisert sine telemarkeder.

Siden USA ligger flere år foran Europa i å utvikle et konkurransemarked innenfor telekom er det også der en har kommet lengst i å reetablere monopolselskapene, men da i form av oligopoler (selskap med markedsmakt). De fleste europeiske telemarkedene har visse fellestrekk.

  • det finnes en stor aktør i form av det tidligere heleide, i dag sannsynligvis deleide, telemonopolet
  • den nest største teleoperatøren er gjerne identisk med den første mottageren av en mobillisens
  • det er etablert flere teleoperatører innenfor nisjer i markedet
  • både de nye operatørene og de gamle monopolene etablerer seg i andre land

I Sverige og Storbritannia har det eksistert telekonkurranse allerede i flere år, i førstnevnte siden midten på 1980-tallet. I 1984 privatiserte den Tory-ledete regjeringen British Telecom, og tillot konkurranse i telemarkedet. Her er Cable & Wireless stor blant utfordrerne, sammen med mobiloperatører, der den største er Vodafone, mens BTs eget Cellnet er nummer to. I Sverige ble det åpnet for konkurranse på telemarkedet tidlig på 1990-tallet, og der er NetCom Systems blant de største utfordrerne (med Comviq som mobildelen av selskapet).

Men tilbake til det mest utviklede markedet for telekonkurranse, USA. Der fusjonerer nå de lokale monopolene, til enda større monopoler. Og som svar på det, fusjonerer mange av utfordrerne med hverandre. En av de nye operatørene, Worldcom, som i dagens drakt bare er tre år gammelt, er etter oppkjøpet av AT&Ts fremste utfordrer på internasjonal telefoni, MCI, USAs nest største teleoperatør. Den endelige beseglingen ventes fra telemyndighetene (FCC) hver dag som helst. I tillegg ligger to store fusjoner, der tre av fire partnere er Baby Bell-selskap, på bordet til FCC. Operatøren GTE (ikke-Bell) og Bell Atlantic ønsker å fusjonere, og det samme gjør SBC og Ameritech.

Om sistnevnte fusjon går i orden, blir det tredje gang at et Bell-selskap kjøper et annet, og de sju opprinnelige er nå blitt fire. FCC satte i fjor vår en nedre grense for hvem som kan fusjonere med hvem, da organet anbefalte AT&T å ikke gå videre med sine fusjonsplaner med SBC.

Den amerikanske utviklingen er så smått i ferd med å smitte over på Europa. En ser tendensene allerede der monopolister er i ferd med å finne hverandre:

  • France Telecom og Deutsche Telecom har byttet aksjeposter tilsvarende 2 prosent
  • BT planlegger internasjonalt samarbeid med AT&T
  • Unisource-partnerne, nederlandske KNP (delprivatisert), Swisscom (planlegges delprivatisert i høst) og svenske Telia diskuterer aksjebytte.
  • Og en kan for så vidt også ta med fusjonsplanene mellom Telenor og Telia (to gamle monopoler), som mange mener ligger øverst i kontorskuffen i regjeringskvartalet og i Rosenbad.

Innenfor mobiltelefoni ser en tydeligst at telemonopolene finner sammen i konsortier for å bygge ut nye mobilnett, gjerne i en annen monopolists hjemmemarked.

Alt dette bereder grunnen for de nye telemonopolene, som ikke er monopoler i ordets egentlige betydning, men har likevel en markedsmakt som tilnærmingsvis er monopolistens. Det finnes ikke lenger nasjonale grenser som hindrer disse gigantenes spredning rundt om i det deregulerte telemarkedet.

Vi trenger ikke å gå lenger enn til mobiloperatøren Netcom i Norge, der to av de dominerende eierne, Singapore Telecom og Ameritech, begge representerer gode gamle telemonopoler. Ameritech er som kjent allerede partner med Telenor, gjennom sitt oppkjøp av det gamle danske telemonopolet Tele Danmark. Og Ameritech har også andeler i andre tidligere og nåværende monopolselskap i Europa, blant annet belgiske Belgacom (i samarbeid med sin datter Tele Danmark og det allerede nevnte Singapore Telecom) og ungarske Matav.

Øst-Europa er spesielt blitt et område hvor vest-europeiske og amerikanske telemonopoler har funnet og finner ny grobunn.

Blant de som har advart mot tendensene er forsker ved Center for Teleinformasjon ved Danmarks Tekniske Universitet, Anders Henten, som mener monopolene blir oligopoler som vil sitte med det meste av makten i bransjen.

- Det vil fremdeles være plass for nisjeselskapene, og mange av de store vil opptre som små aktører i mange land. Det er de store tidligere monopolene som vil dominere markedet, uansett hvordan de eies. Det er ikke liberaliseringen i seg selv som gir fri konkurranse, sier Henten til Jyllandsposten.

På begynnelsen av 1990-tallet ble det diskutert mulighetene for en felles europeisk telelisens, uten at det ble noe av. Heller ikke på reguleringsområde har det skjedd noe annet enn at hvert land har sine regulatører uten at de befatter seg hva som skjer annet enn innenfor nasjonens grenser.

Og det er egentlig her en finner fremtidens utfordringer i telemarkedet. De samme myndighetene som har gitt markedet klarsignal til internasjonaliseringen, bør nå gi sine regulerende myndigheter samme frihet til å søke sammen til en overnasjonal regulerende telemyndighet. Dette har vært diskutert lenge innenfor EU, og til en viss grad eksisterer det en slik konkurransemyndighet, men bare når fusjonene blir store nok (Worldcom kjøper MCI, AT&T og British Telecom etablerer joint venture for sin internasjonale virksomhet).

I fall dette ikke skjer, vil teleaktørene kunne foreta seg hva de vil utenfor sitt hjemland, i trygg forvissning om at en ikke møter regler eller bestemmelser noe sted. Da sier en også fritt fram for de nye telemonopolene.

Til toppen