Men det er ikke fordi jeg mener Telenor er et dårlig investeringsobjekt (selv om det nok gjelder for deler av mastodonten), eller at jeg tror selskapet ikke ledes godt nok.
Tvert imot tror jeg at det å investere i Telenor kan være en både god og langsiktig investering. Akkurat det er det mange årsaker til. En av dem er at verken Telenors ledelse eller Næringsdepartementet vil følge i Telias fotspor som lot seg børsnotere i ekspressfart i et marked der verdien på teleaksjer var i fritt fall. Telia har mistet over 30 prosent av børsverdien siden aksjen ble handlet i Stockholm for første gang i juni.
Telenor har de siste årene investert kraftig i utlandet for å kompensere for markedsandelene konkurrentene forventes å ta fra selskapet i Norge. Dette er en investeringsstrategi som Telenor har lykkes bedre med i enn mange andre og betydelig større selskap. Blant de er foruten Telia for eksempel Deutsche Telekom som kan mistenkes for å ha betalt overpris for mange prosjekter selskapet har forsøkt seg på i Europa de siste par årene.
Telenor var på mange måter ute i rett tid når det gjelder flere av sine investeringer innenfor GSM-mobiltelefoni. Verdistigningen har vært deretter. Da Samfedselsdepartementet betalte eksperter for å vurdere Telenor-verdien sommeren 1998 endte den på i underkant av 50 milliarder kroner. Riktignok var vurderingene tidlig i vår på opptil 200 milliarder kroner, før de nå har falt til mer edruelige mål på knappe100 milliarder kroner.
På grunn av Telia tror jeg en ikke tar noen sjanser. Dette i seg selv vil være et godt argument for kjøp, i det minste for småsparerne nå under ett år før neste Stortingsvalg.
For meg er det en helt annen verdi vi snakker om enn muligheten for aksjegevinst som gjør at jeg snur ryggen til Telenor-aksjen.
Etikk.
Jeg er journalist, og da er selv en eneste aksje for mye. Uansett selskap. Uansett børs.
Det er mulig at det er vanskelig å forstå at jeg setter etikken over muligheten for å dra inn en rask fortjeneste på en liten aksjeplassering. Men for journalister og redaktører som i sin yrkesvirksomhet skal oppfattes som uavhengige og nøytrale i forhold til den virkelighet de til daglig skal speile for sine lesere, er det å eie aksjer det samme som å ikke lenger ivareta sin egen integritet, og etterrettelighet.
Det er nærmest umulig å kunne sette sin lit til en journalist og redaktør som eier aksjer, nettopp fordi en kan beskylde vedkommende får å mele en annen kake, enn det journalistiske oppdrag. Journalister er som andre mennesker, og med aksjer å hende er det plutselig ikke lenger helt opplagt hvem som styrer den skrivendes penn.
I dagens medievirkelighet hvor medieinformatørene utgjør en større medieindustri enn den tradisjonelt journalistiske er det viktigere enn noen gang med uavhengige og etterrettelige journalister, som ikke kan mistenkes for å ha en skjult agenda.
Omtale på redaksjonell plass av selskap regnes som nesten uvurderlig sammenlignet med den betalte annonseplassen det samme selskapet kan kjøpe seg til samme sted. Derfor er journalistens interesse og oppmerksomhet høyt verdsatt av de fleste virksomheter som tåler dagens lys. Oppmerksomhet er et middel for å øke aksjeverdien.
I denne medieverdenen er det derfor viktigere enn noen sinne at journalister ikke bare sier at de er uavhengige, men faktisk er det.
Prinsippet bør stå fjellstøtt.
Derfor er det viktig at en innenfor Norsk Journalistlag (NJ) nå også debatterer om prinsippene også skal gjelde eierskapet til egen bedrift. "Er jeg helt uavhengig når jeg er aksjonær i egen bedrift", er spørsmål stadig flere journalister må stille seg selv og sine kolleger og lesere, etter hvert som aksjer av arbeidsgivere brukes som lokkemiddel for å få erfarne medarbeidere til å bli og få det de kaller "sin" del av verdiskapningen i mediebedriften. Hva NJ ender opp med er viktig både for eiere og ansatte.
Telenor får derfor nei av meg, når invitasjonen til å kjøpe aksjer i folkeaksjeselskapet kommer i postkassa senere i måneden.
Og, ja. Jeg eier også aksjer i egen bedrift. Hvor mange vet jeg ikke, men på bedriftens kontor ligger aksjeboken. Aksjeloven sikrer den som måtte ønske det tilgang til disse opplysningene.
