Telenor tøyer strikken - men den ryker neppe

I dag publiserer Post- og teletilsynet rapporten "Analyse av det norske telemarkedet". Den 87 sider lange rapporten slår (ikke særlig overraskende) fast at maktarrogante Telenor knapt har konkurranse på de viktigste virksomhetsområdene. Men det er nok ikke bare Telenors feil.

Det er prisverdig at Post- og teletilsynet - med god hjelp fra Tore Aarønæs og Norsk Telecom AS - omsider presenterer en fyllestgjørende gjennomgang av situasjonen i det norske telemarkedet.

For Telenor kommer nok ikke rapporten like beleilig, for det er åpenbart at selskapet slett ikke opplever så hard konkurranse i det norske markedet som man selv ynder å poengtere ved hver eneste pressekonferanse og tallpresentasjon.

Ifølge rapporten har Tormod Hermansens selskap fremdeles en andel av det totale telemarkedet på over 90 prosent, selv tre år etter at det ble åpnet for konkurranse på fasttelefoni.

PT-rapporten slår fast at Telenor har en markedsandel av sluttbrukeromsetningen på formidable 85 prosent. Men siden selskapet i tillegg også er underleverandører til de aller fleste aktører i markedet, blir markedsdominansen i realiteten mye større. Bare på fasttelefoni har Telenor en markedsandel på 92 prosent. Men den gamle monopolisten står også for omlag 50 prosent av konkurrentenes leveranser, slik at Telenors andel i realiteten er på nesten 96 prosent (estimat fra Norsk Telecoms publikasjon TeleInfo)! Regnestykket er basert på de høye abonnementsprisene (som utgjør cirka 33 prosent av de samlede inntektene), og at Telenor i praksis har full kontroll over aksessnettet og sterk innflytelse på samtrafikk-prisene.

De nye aktørene sliter både med å oppnå kundevolum og lønnsomhet og ingen av de nye aktørene antas foreløpig å ha positive resultater.

Selv på det området der konkurransen er størst, mobilmarkedet, er Telenor fremdeles den klart dominerende aktøren med omtrent 70 prosent markedsandel. Det skyldes i hovedsak en impotent prisstruktur som bidrar til å gi Telenor et fortsatt betydelig konkurransefortrinn i kraft av sin markedsandel. Til tross for at det er kommet til en rekke nye tjenestetilbydere/videreselgere på mobilsiden de siste par årene, er det et faktum at det norske markedet i hovedsak er delt mellom to aktører: Telenor og NetCom.

Duopolet består på netteiersiden fordi konkurransen kan begrenses av to nettoperatører som kontrollerer innsatsfaktorene og prisen for disse. Nettoperatørene har dermed en de facto kontroll på både konkurransemarginene til de nye videreselgerne og disses tjenestetilbud.

En slik stabil situasjon bidrar mildt sagt ikke til økt priskonkurranse. Slik det helt korrekt anføres i PT-rapporten er det tvert imot slik at NetComs muligheter til å konkurrere med Telenor Mobil blir akkurat så store som Telenor tillater.

Og på fasttelefonimarkedet er det slik at selv om Telenors konkurrenter øker sin omsetning, gir dette bare mer penger i kassen for den gamle monopolisten, i og med at Telenor tar hånd om det vesentligste av nettproduksjonen i verdikjeden.

Det samme bildet kan tegnes på de øvrige fem viktige virksomhetsområdene - Internett, datakommunikasjon, transportnett, aksess og kabel/satellitt. På Internett er Telenor med sin markedsandel på cirka 70 prosent større enn alle utfordrerne til sammen. På datakom-området dominerer Telenor sammen med Enitel og AT&T. Også på transportnettsiden dominerer Telenor og nye aktører har hittil oppnådd kun beskjedne markedsandeler (Telenor er dessuten underleverandør til de fleste av sine konkurrenter, slik at de uansett får store deler av omsetningen i dette markedet). På kabel-TV og satellittdistribusjon har Telenor også en svært dominerende rolle, og på overføringsnett for kringkasting har statsaksjeselskapet i praksis fullt monopol.

Så vær på vakt neste gang du leser i avisen at kundene flykter fra Telenor. Tormod Hermansen markedsfører dette budskapet for at politikerne skal tro at konkurransen virker, mens konkurrentene gjerne vil støtte opp om dette synet - om ikke annet for å signalisere at selskapets kundetilgang er positiv.

Sannheten er at vi knapt har virksom konkurranse på det norske telemarkedet. Så er da spørsmålet om det skyldes Telenors maktarroganse, en handlingslammet telemyndighet eller tannløse konkurrenter?

Jeg tror "tannløse konkurrenter" skal strykes i spørsmålet, og ellers er svaret ja på de to første punktene.

At Telenor utviser maktarroganse er ingen hemmelighet og kan knapt kalles en nyhet. Samtidig skal det ikke stikkes under stol at Telenor på mesterlig vis har endret seg fra å være en beskyttet monopolist til å bli en dyktig kommersiell aktør som evner å hevde seg også i konkurranseutsatte markeder.

Selskapet strekker imidlertid ofte strikken (u)lovlig langt i forhold til å bøye seg for vedtak fattet av telemyndigheten.

Et grelt eksempel i så måte er den etter hvert godt kjente Teletopia-dommen, der Telenor ble dømt til å betale Robert Herczs selskap en erstatning på over 23 millioner kroner.

Dommen avslører en åpenbar markedsarroganse i Telenor overfor sine konkurrenter og at Telenor har utnyttet sin monopolstilling. Dommen, hvis den blir stående, vil trolig få stor betydning for konkurransen på telemarkedet og i neste omgang for sluttbrukerne i form av lavere priser og muligheter til å få nye verdiøkende teletjenester. Den vil nok dessuten føre til flere rettssaker mot Telenor.

Men Telenor er ikke den eneste som får kjeft av byrettsdommer Finn Haugen. Også Post- og teletilsynets saksbehandling får kritikk som fortjent - en kritikk som er så sterk at det må få følger for tilsynsorganet og den overordnede teleavdelingen i Samferdselsdepartementet.

Dommeren sier rett ut at Post- og teletilsynet ikke har handlekraft, at det slett ikke er en dynamisk pådriver for den frie konkurransen på tross av lovgivers intensjon, samt at arbeidsformene i tilsynet er tungt byråkratiske. Det siste har mellom annet gitt seg utslag i at Teletopia-saken har versert i det byråkratiske og rettslige systemet i over seks år, mens det første har gjort sitt til at Telenor har fått styre prispolitikken overfor sine konkurrenter helt etter eget hode.

Det skal sies at den nye lederen i Post- og teletilsynet, Willy Jensen, synes å ønske den gamle "Telenor-kulturen" i PT til livs, noe ikke minst fremleggelsen av dagens rapport viser. Faktisk skriver tilsynet i rapporten at "Telenor alltid vil ha en interesse i at saker som er avgjørende for å oppnå konkurranse ikke får en rask avgjørelse hos telemyndigheten [...]", og legger til at "[...]saker treneres på forskjellig vis".

Willy Jensen skjønner med andre ord at heller ikke Post- og teletilsynet er helt uten skyld i at konkurransen på det norske telemarkedet på mange områder bare er vedtatt, men ikke reell. Han skjønner at saksbehandlingstider på flere år ikke kan forsvares i en dynamisk bransje som telebransjen er, og han vil ikke lenger akseptere at PT misbrukes av Telenor til bevisst trenering av enkeltsaker. Til Telenors forsvar skal det sies at byråkratiet, representert ved nevnte tilsyn, Teleforvaltningsrådet og Samferdselsdepartementet, selv har invitert til slik uthaling.

Slik sett henger Willy Jensen bjella på katta når han skriver i PT-rapporten at det ikke er effektiv konkurranse i telemarkedet, men at han likevel ikke vil foreslå endringer dagens regleverk. Det er en innrømmelse av at det ikke er mangel på hjemler i telelovverket, men at myndigheten som er satt til å føre tilsyn med teleaktørene ikke har evnet å håndtere regelverket godt nok.

Til toppen