Telenor vokser ute - men ikke for enhver pris

De fleste mobilprosjektene som blir vurdert av Telenor er enten for dyre eller har for høy risiko. Ofte er de både for dyre og for risikable. Men når selskapet først slår til, er det for å eie - helst så mye som mulig, kommenterer teleredaktør Frode Eriksen.

Når den velrenomerte danske avisen Jyllands-Posten før helgen karakteriserte Tele Danmarks utenlandssatsing som en stor men lavt profilert suksesshistorie, tenkte jeg på at det ikke var mer enn to uker siden Telenor selv presenterte sin suksesshistorie for norske journalister på Telenors årlige presseforum på Sundvolden. Her fortalte visekonsernsjef Terje Thon og konsernsjef Tormod Hermansen om hvor godt det går i utlandet, og antydet hvilke prosjekter selskapet kommer til å satse på fremover, spesielt på mobiltelefoni.

På en ellers skyfri himmel er det bare to prosjekter som skiller seg ut i nevneverdig grad; Comet Holding (personsøk) og Marlink, der Telenor nok må avskrive noen hundre millioner kroner, selv om rester kan berges i sistnevnte prosjekt. Ingen av tapene skriver seg fra mobilprosjekter så langt, noe som er nødvendig politisk, i og med at Telenor i motsetning til til Tele Danmark, bruker de gode resultatene fra internasjonale aktiviteter i det politiske arbeidet for å skaffe mer egenkapital og berolige politikerne om at Telenor-investeringer er gode investeringer.

En må kunne si nei om en skal unngå fallgruvene - og de har Telenor vært påpasselige nok til å unngå ved hjelp av strenge krav og gode kalkulatorer. Den store veksten har kommet innenfor mobiltelefoni, og på samme måte som Telenor har valgt gode prosjekter å investere i, er streng risikovurdering også årsaken til at Telenor fremdeles ikke er engasjert i mobilprosjekter i USA. Bare Telenor vet hvor mange invitasjoner selskapet har hatt anledning til å delta i, men tallet er tosifret for de siste par årene. Av disse prosjektene endte selskapet med en håndfull mer interessante prosjekter i fjor etter en grundig vurdering, hvorav to akkurat ikke slapp igjennom nåløyet.

Begge selskapene har deler av sin virksomhet i den "skandinaviske" delen av USA; Dakota og Minnesota, med Chicago som største storby. Det ene selskapet, Pocket Communications, kom i økonomiske problemer like etter at Telenor hadde vendt tommelen ned, og berget seg så vidt unna konkurs, takket være inngripen fra landets telemyndigheter og lisensselger FCC, etter å ha kjøpt mobillisenser for ni milliarder kroner. Det andre selskapet, Aerial Communications, kontrollert av svenske utvandrere, fant Telenor for dyrt, og selskapet var heller ikke fornøyd med eiersituasjonen. Dermed ble Aerial overlatt til vennene i finske Sonera, som fikk sine forsikringer fra de amerikanske eierne og investerte 200 millioner dollar, eller nærmere halvannen milliarder kroner, i september for en aksjepost oppunder 20 prosent.

Telenor har ikke gitt opp USA, men når hovedproblemet er at prisen for å komme inn på markedet er så høy som den er der nye operatører gjerne er nummer fire, fem eller seks i markedet, er det vanskelig å oppnå de kravene til lønnsomhet som Telenor setter til utenlandsvirksomheten. Men selskapet har flere muligheter, blant annet i forbindelse med nye auksjoner på mobillisenser i USA i regi av det amerikanske teletilsynet, FCC.

Hovedansvarlig for Telenors utenlandssatsing, visekonsernsjef Terje Thon, sier til digi.no at han regner med Telenor er inne i et mobilprosjekt i USA i løpet av tre år.

Et annet område som Telenor titter nærmere på er Asia, der et titalls statlige teleoperatører skal delprivatiseres de neste to årene, og en rekke mobilprosjekter er underveis. Blant de selskapene som er svært interessert i Asia for tiden er British Telecom (BT), der toppsjef Peter Bonfield sitter med 50 milliarder kroner fra salget av selskapets aksjepost i MCI til Worldcom.

Telenor har allerede varslet at selskapet vil se kritisk på sin egen aksjeportefølje i utlandet med sikte på å konsentrere satsingen i utlandet i samarbeid med så få partnere som mulig. BT er en slik aktuell partner, og det er grunn til å tro at flere prosjekter i Asia kan finne tilsvarende modell som det Telenor og BT har etablert for sitt samarbeid i Tyskland gjennom Viag Interkom, der BT og en lokal partner (Viag AG i Tyskland) sitter med nesten halvparten av aksjene hver, og Telenor med resten (BT og Viag 45 med prosent hver, Telenor med 10 prosent).

I 1997 henvendte Telenor seg til Motorola med spørsmål om det fantes noen aktuelle mobilprosjekter i Asia-regionen som Telenor kunne være interessert i. Telenor fikk flere konkrete tips, hvorav det heteste har vært Ucom-datter, Total Access Telecom (TAC), et selskap digi.no omtalte Telenors interesse for i februar i år. TAC har i likhet med mange andre asiatiske selskap opplevd sterkt verdifall, grunnet asiatisk børsuro. Noe milliardprosjekt i TAC avviser Telenor imidlertid i form av egen pressemelding, kanskje som en følge av at Telenors risikoanalyser ikke får det til å henge i hop.

Et prosjekt som passerte nåløyet hos Telenor, men som ikke ble tilgodesett med lisens var den tredje mobillisensen i Italia. Her deltok Telenor som en av tre hovedpartnere i konsortiet Picienne, sammen med BT og italienske Mediaset. Nå diskuterer italienske myndigheter muligheter for en fjerde lisens i verdens nest største GSM-marked (etter Kina). Fremdeles er ting uavklart - dels som følge av regjeringsskiftet nylig - og Picienne er ennå ikke lagt ned.

I Russland, der risikoen ved å etablere virksomhet ikke bare er økonomisk, men også politisk, har Telenor gjort det bra så langt uten tap på den riktignok beskjedne investeringen på 70-80 millioner kroner. Der har et nytt prosjekt passert nåløyet, et mindre mobilprosjekt i Volga-regionen. Årsaken til at Telenors investeringer i Russland ikke har gått med tap så langt, er at ringeminuttene bare kan kjøpes mot forskuddsbetaling ved hjelp av kontantkort.

Safe.

Til toppen