Telependling er vinn-vinn for alle parter

13 000 telependlere er studert over mange år, og konklusjonen er helt entydig.

Forskere ved Pennsylvania State University har publisert en analyse av 46 ulike amerikanske undersøkelser av telependling de siste 20 årene. Undersøkelsene omfatter til sammen 12 833 arbeidstakere, jevnt fordelt på menn og kvinner.

Analysen er trykket i siste utgave av Journal of Applied Psychology, og er lagt ut på nettet i sin helhet: The Good, the Bad, and the Unknown About Telecommuting: Meta-Analysis of Psychological Mediators and Individual Consequences.

Telependling defineres i analysen som «en ordning der arbeidstakere bruker elektroniske medier til å samhandle med andre innen og utenfor organisasjonen, og oppholder seg andre steder enn den primære eller sentrale arbeidsplassen i hele eller deler av arbeidstiden, for å utføre oppgaver som ellers ville vært utført der.»

Analysen konkluderer med at telependling jevnt over har flere positive enn negative følger for både arbeidstakere og arbeidsgivere. Det er en vinn-vinn-ordning som bedrer samarbeidsforholdene i bedriften, øker jobbtilfredsheten og fører til at færre søker seg over til andre arbeidsplasser.

– Våre resultater viser at telependling får overveiende positive følger fordi ordningen gir arbeidstakere større kontroll over hvordan de utfører arbeidet, heter det i en uttalelse fra Ravi S. Gajendran som er hovedpersonen bak analysen. – Selvstyre er en avgjørende faktor i arbeidstakertilfredshet, og dette bekreftes til fulle i vår analyse. Vi fant at telependlere meldte tilbake som større tilfredshet på jobb, mindre motivasjon til å slutte i bedriften, mindre stress, bedre balanse mellom arbeid og familie, og høyere ytelsesvurderinger fra sine overordnede.

Gajendran legger til at noe av gevinsten ligger i at hjemmearbeidsordninger gir telependlerne større frihet til å organisere arbeidet sitt selv, og i at de fritas fra den direkte overvåkingen de opplever på arbeidsplassen. At arbeidet dermed blir mer effektivt bekreftes av overordnedes egne vurderinger.

Analysen avdekker at den typiske telependleren i USA er en mellomleder eller en kvalifisert medarbeider innen IT, salg eller markedsføring. Gjennomsnittalderen er 39 år, og begge kjønn er likt representert.

En uavhengig undersøkelse fra magasinet WorldatWork anslår tallet på telependlere i USA til 45 millioner i 2006, mot 41 millioner i 2003.

Den eneste kjønnsforskjellen som analysen avdekket, var at kvinner er mer tjent med telependling enn menn. Dette er målt ut fra undersøkelser med overvekt av kvinner, og med verdier fra to variabler: Overordnedes vurderinger av utført arbeid, og arbeidstakernes videre karriere.

– Telependling har klare fordeler: Små men gunstige virkninger på opplevelsen av selvstyre, forhold mellom arbeid og familie, jobbtilfredshet, ønske om å bytte jobb og stress, heter det i analysen. – I strid med forventninger som kommer til uttrykk i publisert materiale fra både akademikere og telependlere selv, har ikke telependling noen direkte skadelig virkning på kvaliteten på forholdet mellom kollegaer eller på hva man oppfatter som kommende karrieremuligheter.

Det eneste viktige negative forholdet som trekkes fram i analysen, gjelder det forskerne kaller «høyintensiv telependling», det vil si der arbeidstakeren er borte fra den sentrale arbeidsplassen i 2,5 dager hver uke eller mer.

Denne formen for telependling er bra for balansen mellom arbeid og familie, men skader forholdet til kollegaene.

Analysen tar ikke opp miljø- og klimasider ved telependling: Den dreier seg utelukkende om forhold på selve arbeidsplassen.

Til toppen