Telepolitikk, næringspolitikk og "den usynlige statsråd"

Det kommer snart en ny telelov ansporet av EU. Den bør Stortinget vedta snarest mulig. Uten debatt.

Den nye teleloven vil bare ha marginal betydning for telekonkurransen. I stedet kan Stortinget bruke sin tid til å pålegge at Regjeringen utarbeider en næringspolitikk her i landet som baserer seg på at det offentlige selv blir en betydelig etterspørrer av teletjenester. Og samtidig spørre hva Regjeringens mest usynlige statsråd har tenkt å gjøre med det.

EU vil gjøre Europa om til verdens største og mest effektive økonomiske region innen 2010. Middelet for å få det til, er virksom konkurranse innen telesektoren. 4 år etter de-reguleringen av telesektoren må EU konstatere at utviklingen går langt saktere enn forventet. Det må sterkere lut til for å øke konkurransen. Denne sterkere luten kommer i form av en ny telelov fra EU straks over sommerferien.

Telepolitikken styres her i landet (og i EU) gjennom et regulatorisk regime forvaltet av Post- og Teletilsynet (PT). Det er en kjennsgjerning at PT jobber for sent og har manglende kompetanse på mange områder. Det er videre et faktum at Telenor klarer å forsinke og trenere gjennomføringen av viktige tiltak, uten at PT tilsynelatende klarer å gjøre noe med det. Det største ankepunktet mot Telenor er samtrafikk-avtaler. Telenor er lite flinke til (eller nettopp akkurat det) å slippe konkurrentene til aksessnettet på såkalt kostnadsbaserte priser (reelle kostnader pluss en mindre margin) til tross for at dette er lovpålagt. Grunnen er at det ikke er mulig å finne ut hva Telenor har av kostnader på nettet.

Og politikerne gjorde i sin tid den tabben at de ikke påla Telenor å skille ut nettet (distribusjonen) i eget selskap, eller i eget regnskapsområde. Til tross for at dette er det alminnelige innen andre og tilsvarende bransjer som er blitt de-regulert - som energisektoren og alkohol-bransjen.

Hva vil da den nye teleloven fra EU gjøre med det?

Fint lite. Den tar konsekvensen av konvergens - at data, tele og media smelter sammen - og utvider det regulatoriske området til å gjelde all "elektronisk kommunikasjon". Det utvides derfor til å gjelde mange flere tjenester og "terminaler" (bl.a. digital TV). Samtidig søker loven å legge opp til konsentrasjon av regulering på viktige områder hvor konkurransen ikke fungerer. Den utvider samtidig som den fokuserer reguleringsområdet.

I tillegg forkorter den klageadgangen som Telenor i dag har benyttet seg av, men vektlegger at regulatorisk myndighet i de ulike EU-landene (og Norge som medlem av EØS) skal samordne seg bedre for hurigere å nå målet om harmonisert lovgivning og praksis i Europa. Fokus for reguleringen er aktører med minst 25 prosent markedsandel innen de ulike del-markedene, noe skjønnsmessig vurdert avhengig av om aktøren utøver reell markedsmakt eller ikke.

Summa summarum - det meste blir som før: De mest pessimisiske frykter større grad av uforsigbarhet i reguleringen og større byråkrati fordi samsnakkingen landene imellom nødvendigvis må ta tid.

I tillegg er telekom-bransjen i en markedsmessig og finansiell krise. Det er bare èn aktør som tjener på den situasjonen: Den tidligere monopolisten. De andre trenger kapital, markedstilgang og kunder. Det er ikke akkurat klima for at nye eller eksisterende kunder kan koste på mer for å slåss mot Telenor.

I tillegg har Telenor vist seg å utvikle seg i motsatt retning av å være et "lokomotiv" i utviklingen av tele-markedet. Tvertom. Som adm. direktør i Teleplan, Asgeir Myhre pekte på et Abelia-seminar om den nye teleloven forleden, har Telenor inngått avtaler med DnB om SmartPay og om nettbank på TV, de har inngått avtaler med Norsk Tipping om online gambling, og med NRK om innholdsdistribusjon. Og de har overtatt fotball-VM fra NRK og TV 2. Felles for alle disse samarbeidsavtalene er at ett - i hovedsak statseid - Telenor inngår samarbeid med helt eller delvis eide statsbedrifter. Alle markedsarenaer for nyutvikling og innovasjon er derfor allerede okkupert av Telenor. Med statens (eierens) godkjennelse.

Nå - om ikke før - bør politikerne se at det må andre virkemidler til for å stimulere konkurransen innen telesektoren, enn å tro at regulering og en ny telelov alene gjør noen forskjell fra eller til.

EU (og Norges) ambisjoner er å bli en ledende økonomisk region innen 2010. Virksom konkurranse i telesektoren er en forutsetning for - og et virkemiddel - til dette.

Politikerne må derfor kunne evne å se sammenhenger, også der sammenhengene kan være komplekse. Og det er de i telesammenheng fordi det representerer en annen form for økonomisk sammenheng enn i den tradisjonelle økonomien.

Teletjenester har nemlig to særegne karakteristika:

- De utgjør plattformen for utviklingen av tjenester

- Tjenestene er komplementære i forhold til hverandre, dvs. at de gir hverandre større verdi enn hvis de opptrer hver for seg.

Et eksempel: Mobiltelefonen erstattet ikke den faste telefonen, tvertom bygget den på det faktum at fast telefoni var etablert og har ført til at telefonering over fast telefoni har økt, ikke stagnert eller gått tilbake.

Dette gjensidige avhengighetsforholdet, og den komplementaritet produktene som bygger på hverandre har, er sentral for forståelsen av hvordan data og media-sektoren - med deres teknologi og tjenester - er avhengig av at det finnes virksom konkurranse på telesiden. Telenor er f.eks. markedsleder på Internett med ca. 70 prosent markedsandel. Det har ført til at Norge også her har høyere (tellerskritt)priser enn andre land. Den sterke markedsdominansen tilsier også at Telenor ikke vil være interessert i en oppgradering av nettet raskere enn de selv vil ha nytte av.

Dette bremser utviklingen av hva dette viktige mediet kan brukes til: På den ene side er tellerskritt den viktigste inntekstkildene for Telenor og de øvrige aktørene i markedet - ISP-ene (Internett Service Providers). På den annen side ønsker markedet seg en "always-on" -situasjon hvor en tilnærmet gratis kan surfe på nettet. En slik situasjon vil frata ISP-ene en viktig inntekstkilde i dag, men samtidig presse frem nye forretningsmodeller hvor en tar betalt for innhold og tjenester. Det er jo dette som vil være den fremtidige, og innovative, utnyttelse av Internett.

Virksom konkurranse på telesiden vil derfor utløse nye tjenester basert på nettstrukturen; av disse nye tjenestene vil det avfødes bransjespesifikke løsninger. Dette igjen vil føre til økt trafikk i nettet, som igjen ansporer til flere tjenester, som i sin tur skaper nye løsninger, osv. alt i en selvforsterkende effekt.

Statens rolle er derfor både å sørge for regulering av telemarkedet (i praksis slippe tjenesteutviklere til Telenors aksessnett på kostnadsbaserte vilkår), samtidig som staten fremstår som en betydelig forbruker av bransjespesifikke løsninger.

Telepolitikk er næringspolitikk. Utviklingen av konkurranse på telesektoren er en forutsetning for en aktiv og god næringspolitikk. Regjeringen - og næringsministeren - slår seg på brystet og fremhever skattelette for ADSL-bruk som et sentralt virkemiddel i næringspolitikken her i landet. Men forbrukerne (hjemmekontorene?) kan ikke være noen drivkraft i etterspørselen etter bredbåndstjenester. ADSL er heller ikke i nærheten av å gå inn i begrepet "bredbånd". Det er små og mellomstore bedrifter og offentlig sektor (kommuner, helse og undervisning) som må etterspørre reell bredbånd. Men det har de ikke råd til. Det er for dyrt. Fordi det ikke er reell konkurranse i telesektoren.

Staten må ta sitt ansvar som pådriver i tele-reguleringen på alvor, og som betydelig etterspørrer etter teletjenester, herunder bredbånd.

Så var det det med den politiske styringen.

Telepolitikken forvaltes av samferdselsminister Torild Skogsholm, en statsråd som synes å ha gjort det til en politisk fanesak å være minst mulig teleminister, og mest mulig veiminister.

Næringspolitikken forvaltes av handels- og næringsminister Ansgar Gabrielsen, en statsråd som synes å legge seg på en konservativ næringsliberaltistisk linje om at markedet får ordne opp selv.

Men i regjeringen sitter en tredje statsråd som nesten ikke er fremme i offentligheten, men som sannsynligvis har mye større innflytelse på både telepolitikken og næringspolitikken enn fagstatsrådene. Hans ansvarsområde er å rydde opp i de offentlige utvalg (med det grunnsyn at sektorspesifikk regulering snarest må erstattes med konkurranseovervåkning, og vil dermed svekke PT ved å legge det inn under Konkurransetilsynet (KT), og flytte KT ut av Oslo), samt modernisere offentlig sektor (men ser ikke hvordan IT og tele kan være viktige instrumenter og drivkraft i å realisere en modernisering).

Det er derfor foranledning for noen politikere å stille følgende spørsmål i Stortingets spørretime snarest mulig etter ferien:

"Hvordan kan Victor Norman sørge for at moderniseringen og effektiviseringen av offentlig sektor kan bli en viktig pådriver for såvel tele- som næringspolitikken her i landet?"

Til toppen