Les om de drastiske vedtakene her:
Det første forslaget dreier seg om å opprette et nytt departement for innenrikssikkerhet. Det andre dreier seg om vern av USAs digitale infrastruktur, med utvidede fullmakter for avlytting av telefon- og internettrafikk og skjerpet straff for datainnbrudd.
Hvor alvorlig inngripen dette er i et land som i teorien setter personlig frihet meget høyt, har både Norges største internettekspert Gisle Hannemyr og vår egen dataredaktør Eirik Rossen slått fast, den siste med et snev av poesi:
"Så sterkt elsker man sine landsmenn at man fratar dem deres prinsipielle rett til å holde sine telefonsamtaler og sin e-post for seg selv", slo herr Rossen nylig fast.
Etter et besøk til USA i forrige uke, har jeg ved selvsyn observert at det forjettede land er blitt en nasjon hvor unntakstilstanden råder.
Godt hjulpet av en president og en administrasjon som holder frykten levende ved å putte djevel-ikoner som Saddam Hussein og Osama bin Laden på agendaen hver dag, er det amerikanske folket i dag samlet i en større patriotisk front enn noensinne før: 'enten er du med oss eller så er du med dem' er gjennomgangstonen.
Derfor var det også mulig å få mange representanter fra det Demokratiske partiet til å godta (90 mot 9 stemmer i det amerikanske Senatet) 'Cyber Security Enhancement Act'. Og kanskje må man leve midt i terrorens nedslagsfelt, enten det er Israel eller USA, Tsjetsjenia eller Bali, for virkelig å skjønne hvordan frykten kan slå dype røtter i en befolkning.
Da kan det muligens være en trøst å vite at et medium som Internett gjør at flere enn dem som befinner seg midt i terrorkrigen faktisk kan være til hjelp.
En av disse er en digi.no-leser som leste Kenya-saken hos oss i går.
Han ble minnet om en melding han hadde lest på en nyhetsgruppe på Google.com den 26. november. Den skal være skrevet av Abdullah Hussein Al Jabr og varsler et terrorangrep på 'Buy Nothing Day'
Den observante digi.no-leseren fant ut at denne dagen, som arrangeres av interesseorganisasjonen Adbusters, avholdes fredag den 29. november i USA og lørdag den 30. november i Europa.
Det er lett å bli beskyldt for å bli paranoid, men i forbindelse med slike meldinger mener i hvert fall undertegnede at man har plikt til å varsle relevante myndigheter.
Derfor var det galt av den muslimske predikanten med Al-Qaida-sympatier å offentliggjøre informasjonen han satt med først i etterkant, selv om den virket ganske generell og ikke syntes å identifisere et nøyaktig terrormål.
Men aksepterer vi da ikke et samfunn av informatører hvor frykten for vold og terror fører til at vi tyster på medborgere som har et divergerende syn?
En slik situasjon vil til forveksling minne om tilstanden i totalitære regimer under den kalde krigen. Det paradoksale er selvsagt at motpolene til Sovjetsamveldet, amerikanerne, er i ferd med å skape en sinnstemning blant sine medborgere som oppmuntrer til tysting.
Det er i helt spesielle tilfeller, hvor slik informasjon kan bidra til å redde liv, du må stille deg spørsmålet om målet helliger midlene - selv om du ikke har ugjenkallelige bevis for at informasjonen er sannferdig.
For en som jobber med journalistikk til daglig, får spørsmålet ekstra relevans. I likhet med advokater og leger har man en taushetsplikt (en selvpålagt sådan) når det gjelder vern av kilder.
Det er mange journalister som har vernet både personer og dokumentasjon inn i rettssalen. Uten et slikt kildevern hadde journalistene ikke hatt samme tilgang til sensitiv informasjon, som enkelte parter har interesse av forblir skjult. Ikke minst hender det at offentlige instanser og påtalemyndigheter presser på for å få journalistisk research utlevert i den hensikt å skaffe flere bevis i en sak.
Derfor er heller ikke oppfordringen fra denne kommentatoren å utlevere all informasjon ukritisk, men bruke den vurderingsevnen man forhåpentligvis er utstyrt med, til å vurdere i hvert enkelt tilfelle.
Min vurdering i tilfellet Google, Abdullah Hussein Al Jabr og Buy Nothing Day er å sende informasjonen over til norsk politi. Skulle det være et snev av sannhet i det, vil jeg ikke leve resten av livet med denne tanken i hodet: Hvorfor handlet jeg ikke?
