Det begynte med at en kollega kom hjem fra reportasjetur i Paris med en smøregave fra RealNetworks; den fineste smøregaven jeg har sett noen gang. Ikke ved første øyekast, da så den ut som en vanlig, kjiip, grønn stressball. Ikke er grønnfargen spesielt fin heller - den kan nesten karakteriseres som grell.
Men når jeg kjente på den... Åh!
Ubeskrivelig. Jeg ble skikkelig misunnelig. Hadde tålt en flytur til Paris for den ballen.
_logo.svg.png){kind=logo}
Kun en kjempe-jigg (sånne man bruker til å fiske med) kan måle seg i konsistens.
La meg begynne med å beskrive den i detalj. Det har kommet meg for øre at ballen er nevnt også i en annen artikkel - av ballens opprinnelige eier, Per Chr. Klingenberg Stokke, men jeg synes likevel den fortjener en egen artikkel. En artikkel kun dedikert til å hylle den grønne ballen.
Den er altså grønn, og den er laget i Kina. Den er bløt, men med en viss motstand, en viss svikt i gummien når man klemmer på den. Inni er den fylt med en akkurat passe mengde små plastkuler (jeg vil anta de er rundt to millimeter i diameter). Den lar seg lett forme. Når man klemmer den i en viss fasong, forblir den sånn til man klemmer på den igjen. Det er ikke mye å gå på, men "skinnet" (tror det er laget av en slags ekstravagant gummi) er like løst som på en halvvoksen blodhund. Dette har jeg ikke empirisk grunnlag for å si, men jeg vil anta at det er en grei sammenlikning.
Hvis man klemmer nokså hardt på den (med en damehånd av middels størrelse) blir gummilaget tynnere og de små plastkulene kommer tydelig til syne.
Etter tre måneders daglig (OK, kontinuerlig) bruk er den fortsatt like fin, men noen bittesmå huller i det aller ytterste gummilaget har kommet til syne den siste tiden. Det ser ut som gryende plastpest, slik som glassfiberseilbåter ofte lider av.
Etter omtrent et kvarters klemming vil jeg tippe at ballens temperatur er oppe i tjue grader - kanskje noe mer.
Det er rett og slett en museball eller en stressball som er ment å klemme på for å unngå senebetennelse i armene når man sitter mye foran datamaskinen. Det finnes mange slike baller. De florerer i digitoday.nos redaksjon for tiden, men INGEN ball kan måle seg med denne. Enten er de for harde eller for bløte eller for kjedelige eller har feil konsistens generelt.
Jeg har nå bedt om å få adoptere ballen (salg kommer ikke på tale), men har hittil kun blitt tilbudt leasingavtaler.
En leasingavtale er god nok. Jeg får ha ballen hos meg, på min pult, og avreagerer på den når jeg venter på svar ved telefonhenvendelser til offentlige kontorer, eller når jeg venter på reaksjoner fra vår eminente publiseringsappilkasjon Lotus Notes...
