Sist fredag var det tid for nok én prisutdeling i reklameverdenen. Den kanskje mest prestisjetunge av dem alle, og det begynner å bli ganske mange av dem etterhvert, Gullblyanten, sørget for at norsk reklamebransje fikk enda en sjanse til å hylle seg selv og sin egen fortreffelighet.
For første gang fikk et norsk reklamebyrå prisen for beste interaktive reklame. Det fantes en slik kategori også under fjorårets blyantspiss, men symbolikken var mer enn slående da juryen ikke kunne finne ett eneste tradisjonelt reklamebyrå som den syntes fortjente prisen.
Reklamebransjen har vært, og vil alltid være, kun opptatt av det som annonsørene er opptatt av - som igjen er opptatt av hva medierådgiverne synes de burde være opptatt av.
Og dét er ikke på noen måte Internett.
På Internett blir jo ikke "kunstverket" sett av hundretusener av nordmenn samtidig. På Internett kan man jo ikke lage særtrykk av helsider i de største norske avisene, sette dem i glass og ramme og henge dem på skryteveggen i byrået. På Internett kan man jo ikke kreve én million kroner i produksjonskostnader for å nå nordmenn i beste sendetid - og deretter eksportere den 30-sekunders TV-snutten ut av landet for å få en unnskyldning for nok en heisatur til den franske rivieraen.
På Internett er det rett og slett ikke nok penger og prestisje å hente.
Dermed faller reklamebransjen, uansett selvproklamert kreativitet eller ikke, også inn i mediefolden med de fleste andre.
Man kan forstå papirutgivernes angst for å hive seg ett hundre prosent over et medium som truer med å rive ned Ola Nordmanns avhengighet av atomer og trykksverte. Man kan forstå de kommersielle TV-aktørene, som etter noen års intensiv innsats, har klart å overbevise selv den minste snekkerbod at den eneste sanne frelse ligger i å annonsere på en fjernsynsskjerm.
Men er det noen i det hele tatt som kan forstå hvorfor reklamebransjen er så fordømt bakstreversk når det gjelder interaktive medier?
Jeg nekter å tro at det kommer av manglende selvtillit. Enhver som har møtt en tekstforfatter eller en Art Director (AD) får snart vite at det han eller hun kan gjøre med reklamen, vil revolusjonere reklameverdenen og resten av samfunnet.
Jeg nekter å tro at det kommer av manglende fantasi. En stikkprøve blant alternative forslag i en reklamekampanje - de som aldri blir offentliggjort - vil avsløre en så freidig omgang med virkeligheten at de fleste reklamemakere ville fått tilbud fra tabloidpressen på flekken.
Jeg nekter å tro at det kommer av manglende instinkt. Med utgangspunkt i at reklamebransjen kontinuerlig selger luftige budskap uten effektgaranti, er det imponerende at en bransje på drøyt 1.000 ansatte genererer milliardbeløp årlig.
Reklamebransjen er svært bevisst på sin egen pris og dertilhørende priser.
Det er svært kalkulerte trekk når de fleste lederguruene innen norsk reklamebransje fortsatt konsentrerer ressursene om de tradisjonelle mediene. Jeanskledte 40-åringer med ungdommelig tilsnitt prøver å melke så mye som mulig ut av det mediemarkedet de alltid har mestret.
De vet meget godt at i et interaktivt medium, hvor mottakerne i utgangspunktet har kontrollen, vil reklamebudskapene bli avslørt på én, to tre.
Det er derfor synd at selvsikre, selvbevisste reklamemakere mangler mot til å plukke opp utfordringen som ligger i å lage virkelig god kommunikasjon og få gratis effektmålinger på kjøpet.
Skjer det ikke nå, når Moder Norge seiler i medvind på første klasse, vil bannerannonsene for alltid henge på halv stang.
Det er faktisk på tide at flere reklamekjendiser enn Nils Petter Nordskar innser at de trenger Internett like mye som, ja faktisk, Internett trenger reklamebransjen.
