Trenger IT-bransjen fagforeninger?

Tidene har snudd og mye peker oppover igjen. Trenger du å organisere deg bare i dårlige tider?

Nina Furu har vært fast gjesteskribent for digi.no siden 1999 og bidrar jevnlig med sin innsikt fra arbeide i bransjen og som lærer ved Westerdal.

I bobletiden (sånn rett før årtusenskiftet) ville nok de fleste ledd rått av deg om du kom og foreslo fagorganisering som et fornuftig tiltak i kompetansebedriften din. Det var den gangen vi hadde (i-hvert-fall-nesten-)millionlønninger alle sammen, og treet skulle vokse langt inn i himmelen. Det var jo ikke forskjell på ledelse og ansatte i den nye økonomien. Vi eide våre egne produksjonsmidler selv alle sammen, så Marx’ visjoner var endelig blitt virkelighet uansett. Hva skulle vi organisere oss for?

Svaret kom et par år senere. For da nedgangstidene kom, viste det seg at det var forskjell på ledelse og ansatte likevel. Vi eide våre egne hoder, men industriarbeideren eier sine egne hender også. Den nye økonomien var ikke så vesensforskjellig som vi likte å tro.

I disse harde tidene steg antallet fagorganiserte i IT-bransjen bratt. Jeg vet selv om flere tilfeller der ansatte meldte seg inn samme dag som de mottok oppsigelsen fra arbeidsgiver. De fikk hjelp likevel. Fagorganisasjonene tok imot sine fortapte sønner og døtre med slaktet gjøkalv – og tung juridisk bistand.

Men hva nå? Tidene er offisielt på bedringens vei, så trenger vi egentlig fagorganisasjonene lenger? Jeg mener svaret er todelt; det handler om arbeidstakere som individer og det handler om bransjen kollektivt.

For den enkelte arbeidstaker byr fagorganisasjonene på flere ting. Interessefellesskap, tariffestede lønnsnivåer, regulert arbeidstid, oppsigelsesvern, partsbistand i eventuelle konflikter, støtte til etterutdanning og en mengde spesialrabatter på alt fra strøm til feriereiser. Bare for å nevne noe.

De viktigste aspektene er likevel kollektive. Fagorganisasjonene kan og bør bidra til en profesjonalisering av IT-bransjen. Man kan ikke bygge varig vekst på cowboytilstander og gutteromsbedrifter (med mindre de profesjonaliserer seg parallelt med at de vokser). Varig vekst krever ryddige forhold, stabile rammebetingelser og seriøse aktører. Jeg mener det er nøyaktig der vi er nå, og at behovet dermed er større enn noen gang for at organisasjonene kommer på banen som viktige meningsbærere i bransjen.

Det er lett å si at fagorganisasjoner er passé. Jeg er enig i at organisasjonsformen kan virke som en anakronisme i individualismens tidsalder, men dette er en innvending som går på form og ikke innhold. Innholdet er at arbeidstakere har interesser som tidvis går på tvers av arbeidsgivernes, og at disse interessene har krav på å bli hørt. At vi er kompetansearbeidere betyr ikke at vi har mindre behov for å hevde våre interesser – snarere tvert imot!

Mange av oss føler kanskje at vi kan hevde våre interesser selv. Vi er enere, vi liker individuelle lønninger, vi mener at bedriftens beste og vårt beste er en og samme sak, og vi trenger ikke noe fellesskap.

Mon det.

Med sine 800 000 medlemmer er LO Norges nest største organisasjon (den største er statskirken). Den er høringsinstans for nye lovforslag, initierer og påvirker utdanningsløp, er sentral i politiske prosesser, er arbeids- og næringspolitisk avtalepart og driver tariff-forhandlinger i en rekke sektorer.

En anakronisme? – I så fall er det et midlertidig problem, for 800 000 medlemmer utgjør et tungt tog å snu. Men endringene kommer, og de kommer innenfra.

(Hvis du er interessert i fremtidens arbeidsliv i IT-bransjen, inviterer El & IT-forbundet til et gratis debattmøte 21. september, der bl.a. professor Jon Bing holder foredrag.
(Du finner invitasjonen her)

Nina Furu

www.nettredaktor.no

Til toppen