Tvang skal fremme nye standarder

Sun og Microsoft har et felles opplegg for å tvinge gjennom raskere bruk av ferske standarder.

«Project Tango» er blant de viktigste samarbeidsprosjektene som Sun og Microsoft ble enige om etter forliket i april 2004. Hensikten er å få til en praktisk implementasjon av 17 standarder innen webtjenester («web services») som er formelt vedtatt, men som de fleste kvier seg for å ta i bruk.

– Det har vist seg at det er svært langt fra en standard blir formelt vedtatt til den får noen praktisk betydning, sier Ross Altman. Han er ansvarlig for teknologien i Suns plattformer for integrasjon, «CTO Business Integration Platforms».

Altman mener standarder utvikler seg etter en modenhetsmodell i seks nivåer, fra null til fem.

– På det laveste nivået er det få som innser at det faktisk finnes et problem. På nivå én erkjennes problemet av mange, og på nivå to foreslås en versjon 1.0 av standarden. Det er imidlertid stor avstand mellom nivå to og nivå tre, der det er aksept for en praktisk og funksjonell utgave av standarden. På nivå fire er standarden så moden at mange anvendelser tar den i bruk, og på nivå fem er standarden i bruk overalt.

Altman gir denne oversikten:

  • Nivå 5: Alle bruker standarden. Eksempler: TCP/IP, HTTP, SSL
  • Nivå 4: Mange anvendelser bruker standarden. Eksempler: XML, SOAP, WSDL (Web Services Development Language)
  • Nivå 3: Standarden finnes i en form som er praktisk anvendelig. Eksempler: WS-Security, BPEL (Business Process Execution Language)
  • Nivå 2: Standarden er formelt vedtatt i versjon 1.0. Eksempler: WS-Reliability, ReliableMessaging, Reliable Exchange.
  • Nivå 1: Mange erkjenner at et problem må løses. Eksempel: Standarder for semantikk i data, slik at for eksempel ikke noe tall overføres uten at det også samtidig overføres metadata som forklarer hva tallet faktisk står for.
  • Nivå 0: Få erkjenner at et problem må løses. Eksempel: Standarder for semantikk i transaksjoner og prosesser.

– I dag er standardene for webtjenester jevnt over for umodne til å støtte det man kan kalle «plug and play interoperability», mener Altman. Standardene har for mange hull, tvetydigheter og alternativer. Dette gjelder til og med WS-I Basic Profiles.

Her er man altså ikke kommet lenger enn nivå 2 i Altmans modenhets modell. WS-I, Web Services Interoperability Organization, samler praktisk talt alle som arbeider med webtjenester, og hensikten er nettopp det Altman etterlyser for å komme til nivå 3: Å utarbeide praktisk anvendbare profiler for å fremme bruken av vedtatte standarder.

– Det som mangler, er tvang. All erfaring viser at man ikke kan drive en standard oppover i modenhetsmodellen uten å bruke tvang. Alle nye utviklingsverktøy støtter de nye standardene, men gapet mellom nye og eksisterende applikasjoner er så stort at det vil ta mange år å få WS-standardene opp på nivå fire. Det betyr at utviklingen fortsatt vil stampe i mange år, med mindre vi finner hensiktsmessige metoder å utøve tvang på.

Tvang kan ta tre hovedformer, ifølge Altman: lover og regler, pålegg fra den som mestrer en bestemt kanal (som når Wal-Mart dikterer dokumentutvekslingsformater overfor sine leverandører), og tvang gjennom økonomisk nødvendighet (som da Dell viste fordelene ved direktesalgmodellen og tett integrasjon med forsyningskjeden, og IBM, HP og Compaq måtte svare med å utvikle RosettaNet-standardene). Project Tango dreier seg om den siste varianten.

– Sun og Microsoft tar for seg 17 standarder for webtjenester, og implementerer dem i hver sin verden. Microsoft legger dem inn i Windows Communications Foundation (WCF, tidligere kjent som «Indigo»). Sun implementerer dem i Java, og tilbyr dem i åpen kildekode gjennom «Web Services Interoperability Technology» (WSIT).

Økonomisk tvang skal fremme disse standardene oppover i modenhetsmodellen.

Microsoft skal levere WCF med hvert eksemplar av Windows Vista, og Sun vil gjøre med WSIT ved å gjøre det til en utvidelse av JAX-WS, altså noe «alle» får. Sun og Microsoft skal samarbeide om referanseimplementasjoner.

– Vi skal sørge for «plug and play interoperabilitet» for webtjenester gjennom brannmurer, og på tvers av .Net og Java. Dette er det utbredt behov for. Den økonomiske tvangen ligger i at brukere vil kreve at løsninger for .Net garantert er interoperable med WCF, mens løsninger for Java er interoperable med WSIT. Vi får en uformell, men høyst reell, sertifisering gjennom «plugfester» for begge miljøer.

En «plugfest» vil si at leverandører får kople sine løsninger til et referansenettverk. Virker de der, vil de også virke mot andre WCF- eller WSIT-baserte løsninger.

Project Tango vil føre 17 standarder for webtjenester opp fra nivå 2 til nivå 3 i modenhetsmodellen, og legge et grunnlag for å de raskt kan komme opp på nivå 5, mener Altman.

– Vi kommer dermed over nivået som W3C og Oasis holder seg på. Nivå 2 er for pressemeldinger og hype. Nivå 3 er for det praktiske og for å få forretningen i gang.

De 17 standardene inngår i fire grupper, meldinger, metadata, tjenestekvalitet og sikkerhet, som vist i denne plansjen fra Suns nettsted for WSIT:

    Les også:

Til toppen