Vær varsom?

Det norske gråmarkedet er en bane fullstendig uten regler, der spillerne selv velger køller og har altfor store baller. Alle står i offside, men ingen blåser i fløyta. Og selve vaktbikkja - pressen; den fjerde statsmakt - er verst av alle. Er det rart det går til helvete?

Da jeg begynte i pressen - i en tid da ingen hadde hørt om Internett - hadde journalistene "Vær varsom-plakaten" i miniformat i lommeboka.

Ikke det at man alltid fulgte den, men man visste i alle fall hva som sto der.

I dag er det bare prester, samferdselsministre og parkeringsvakter som har mindre tillit blant folket enn journalister. Og jeg må med skam melde at jeg skjønner hvorfor.

Dette skjedde meg nylig:

Jeg sitter en sen kveld på jobben. Ved midnattsleite plinger det i mailboksen - en aksjonær, viser det seg. Han vil ha informasjon om selskapet jeg leder. Jeg svarer på spørsmål så godt jeg kan ut fra informasjon som allerede foreligger og henviser ellers til prinsippet om samtidig informasjon for aksjonærer: Jeg kan selvsagt ikke informere ham om viktige prosesser som andre aksjonærer ikke kjenner til.

Jeg sender mailen tilbake. Fem minutter går, og en ny mail følger:

- Joda, men kunne jeg ikke bare si litt om... (han er jo tross alt aksjonær i selskapet, må vite). Jeg returnerer mailen med høflig avslag. Han får vente på info-brevet, han som resten av aksjonærene.

Fem nye minutter går - nok en mail følger. Denne gang med en ny vri: Han tar av seg hatten for prinsippfastheten, og tilkjennegir at han egentlig er

redaktør i et finanspresseorgan (og samtidig betimelig eier av en håndfull aksjer i selskapet jeg jobber for).

Jeg går i svart, som det heter på TV-språket. Fly forbanna returnerer jeg mailen med spørsmål om fyren noengang har hørt om presseetiske regler? Aksjonær, my ass. Slikt gjør bare ikke seriøse journalister, og slett ikke redaktører!

Sier jeg...

Denne gangen går det 10 minutter før ny mail følger. Joda, det var vel så. Men samtidig var det jo et faktum at jeg hadde svart på et par av hans spørsmål. Kunne han likevel få sitere meg på disse?

Som sagt, jeg er gammel journalist selv. Jeg vet at jeg aldri kan vinne en polemikk med pressen. Så jeg gjør det eneste riktige (tror jeg): Jeg gir ham

tillatelse til å sitere avtalte svar på hans spørsmål - banner innvendig, og regner saken som avsluttet.

Men der tar jeg feil.

Neste dag kan man nemlig lese at en stolt redaktør nesten har klart å lure en leder. Se bare her! Og så har fyren klippet ut mailvekslingen vår fra kvelden før - inkludert brevhode med klokkeslett og min mailadresse - og publisert hele møkka!

Jeg burde blitt sjokkert. Jeg ble det ikke. Jeg har sett for mye av det som skjer i gråmarkedet til i det hele tatt å bli overrasket: Investorer som manipulerer kurser helt åpenlyst. Selskaper som nesten bukker under på grunn av rykter som er helt 'bort-i-natta', ofte spredd gjennom finanspressens chatsider. "Nyheter" som aldri blir sjekket, analyser som en snøblind gymnasiast ville være flau over å presentere...

Er dette er privat hjertesukk? Kanskje. Poenget er at dette i høyeste grad burde være et offentlig hjertesukk! Gråmarkedet, særlig representert gjennom den såkalte unoterte-listen (OTC), er for mange forskolen til børs. Det er her man hugger ut strategien, innfører rutinene og profesjonaliserer selskapet. Når så hele markedet er et fullstendig anarki, bør noen rope "varsko!"

Det ropet bør først og fremst komme fra finanspressen.

Men ærlig talt har jeg mer tro på at Jesus kommer tilbake.

Som Elvis.

Til toppen