Vår største industripolitiske skandale

Når politikerne gir fra seg nasjonal kontroll, gjør de det til gagns, mener Arild Haraldsen, som allerede før avgjørelsen er tatt erklærer lokaliseringen av mobilenheten til Sverige som den største industripolitiske skandale i dette århundre.

Mobilkommunikasjon er i ferd med å lage en datateknologisk og samfunnsmessig revolusjon. Utviklingen vil ikke bare føre til at flere mobiltelefoner blir solgt. Den vil også sette fart i samfunnsøkonomien, sørge for at PC-en får relativt sett mindre betydning, og at drivkraften i den globale økonomi flyttes fra USA til Europa.

Men forstår vi egentlig hvor avgjørende og viktig denne utviklingen er? Erkjenner vi godt nok hvilke konsekvenser dette vil ha?

En mobiltelefon har to viktige egenskaper. Du kan ha den med deg overalt, og den finner deg hvor du enn måtte være. To egenskaper som skiller den radikalt fra PC-en.

Du vil snart også kunne gjøre alt det du i dag gjør på en PC på en mobiltelefon. I tillegg vil du kunne gjøre mye mer: Når du passerer Hennes & Mauritz vil du få tilbud om ny kjole; når du passerer en DnB-filial vil du få tilbud om ny lånerente, etc.

Det er 40 prosent av Norges befolkning som i dag har PC-er hjemme, og drøyt halvparten av dem surfer på Internett. Men tro ikke at mobiltelefonen vil kunne ha 100 prosent markedsdekning. Den vil ha 200 prosent. For kundene blir ikke bare oss alle. De nye kundene vil være biler, sykler, hus, båter etc. Mobilkommunikasjon vil med andre ord ha et uendelig mye større kundespekter og anvendelsesområder enn PC-en.

Vår fremtid vil derfor bli trådløs.

Men forstår vi hvilke industripolitiske føringer dette vil ha for Europa, for Skandinavia, for Norge? Spillet om telefusjonen tyder ikke på det:

Drivkraften bak PC og Internett-utviklingen ligger i USA hos de store amerikanske hardware og software-firmaer. Drivkraften bak utviklingen av mobilkommunikasjon ligger i Europa. Både fordi en her har utviklet standarder for overføring (GSM), fordi de største mobiltelefoni-produsentene ligger her (Ericsson og Nokia), og fordi markedspenetrasjonen av denne type utstyr er større her enn i USA. Og fordi de europeiske teleselskapene satser sterkere på denne type teknologi enn amerikanerne.

Vi kan også kvalifisere dette ennå mer: det er ikke Europa som er drivkraften, men Skandinavia.

Midt oppe i denne utviklingen slår Telenor og Telia seg sammen til Telaris, og skaper det kanskje mest slagkraftige industrielle lokomotiv for utviklingen av mobilkommunikasjon i Europa. Politikerne lar dette skje uten på forhånd å ha sikret seg at dette viktige forretningsområdet forblir i Norge. Mobilenheten vil nå helt sikkert bli lagt til Sverige, mens Norge får Internett. Vel og bra, men mobil er europeisk, Internett er amerikansk. Med mobil ville vi kunne utvikle et viktig industriellt kompetansemiljø. Den muligheten har vi nå latt gå fra oss.

Dette vil i ettertid vise seg som den største industrielle skandale i dette århundre. (Og det er ikke mange mulighetene igjen til å overgå den). Når politikerne endelig gir fra seg nasjonal kontroll, gjør de det også til gagns.

Flere skrå blikk?


Til toppen