Veikart for friksjonsfri e-handel i EU

EU vil sette ut i livet et eget "Veikart" for elektronisk samhandling med større lønnsomhet.

Internett vil skape "den friksjonsløse kapitalisme", sa Bill Gates for noen år siden. Og glemte at det er nettopp "friksjon" som skaper kapitalisme. EU har tatt konsekvensen av det og vil nå sette ut i livet sitt "Veikart" for elektronisk samhandling med mindre "friksjon", men samtidig større lønnsomhet, for elektronisk samhandling.

Bill Gates begrep om "friksjonsløs kapitalisme" bygger på antagelsen om at bruk av Internett og Internett-standarder til syvende og sist, vil skape "sømløs integrasjon" mellom ulike typer IT-systemer, maskiner og applikasjoner. Standardiseringsarbeidet innen "e-business"-området, som omfatter teknologier som ebXML, Web Services og senere hen "peer-to-peer" og grid computing, vil til syvende og sist skape den friksjonsløse verdikjede mellom bedrifter med fri flyt av informasjon.

Men troen på at "den totale standard" skal gi slik sømløs integrasjon i løpet av noen år, er urealistisk. Ikke bare fordi standardiseringsarbeidet innen dette området nødvendigvis vil ta tid. Det er også urealistisk fordi bedrifter ønsker "friksjon" mellom seg; det er nettopp friksjonen som gir konkurransefordel og lønnsomhet.

EUs "Veikart" for elektronisk samhandling

EU har lansert sitt "Veikart" for elektronisk samhandling, hvor de inntar et mer realistisk og pragmatisk syn på hvordan man fortest mulig kan oppnå elektronisk verdiskapning mellom bedrifter for å oppnå den økonomiske vekst som er nedfelt i Lisboa-erklæringen.

  • Et sentralt element i "Veikartet" er at standarder er viktig, og at det må settes fortgang i dette arbeidet (se nettstedet eEurope Standards). Særlig fokuseres det på utviklingen av ebXML, standardisering av varekataloger, og elektroniske innkjøps- og betalingsprosesser.
  • Men samtidig er standarder bare ett element i en elektronisk samhandling. Det har i de senere år blitt fokusert mer og mer på "arkitekturer", det vil si konsepter som setter ulike typer standarder (protokoller, meldingsinformasjon, innhold, etc) sammen til en helhet. Eksempler på dette er FNs "Business Collaboration Framework", et konsept som forøvrig har store likhetstrekk med vårt nasjonale Åpen Infrastrukur-konsept (se nettstedet til Norstella). Tilsvarende initiativ er den danske Hvidbog om IT-arkitektur for den digitale forvaltning som nylig ble lansert.
  • Men ennå viktigere er det å sette dette i sammenheng med bedriftenes forretningsprosesser og –modeller. Nicholas Carr har i en kjent artikkel i Harvard Business Review fra mai i fjor, hevdet at IT ikke lenger vil ha noen praktisk og strategisk betydning. Dette er blitt kraftig imøtegått av et nesten samlet IT-miljø. Men Carr har rett på ett punkt, og dette er blitt spissformulert slik:"IT Doesn't Matter – Business Processes Do".

Det er nettopp dette som er EUs kjernepunkt. Det er bedriftenes forretningsprosesser og –modeller som driver frem den elektroniske samhandlingen, ikke standarder. Og samtidig er det store forskjeller og nyanser på dette området som figuren nedenfor viser:

I bransjer med enkle verdikjeder og store dominerende aktører (øverst til venstre i figuren) vil det være lettere å ta i bruk internasjonale standarder pålagt bransjen av de store aktørene. Dette er typisk for blant andre oljebransjen her i landet med elektronisk innkjøp av ikke-strategiske varer.

Har en imidlertid store, komplekse verdikjeder med mange små aktører hvor ingen har stor nok dominans til å sette standarder og prosesser (nederst til høyre i figuren), vil arbeidet med elektronisk samhandling ta lenger tid pga. fragmenteringen i markedet. Her kan det være viktig med offentlige stimuleringstiltak som hjelper aktørene i verdikjedene å finne frem til et samarbeid. Innovasjon Norge og BIT-programmet er eksempler på slike tiltak.

Den største verdiskapningen i de fleste europeiske landene skjer i fragmenterte verdikjeder hvor små og mellomstore bedrifter (SMB) dominerer. EU peker derfor på betydningen av å oppnå kritisk masse i spredningen av bruk av standarder innen slike verdikjeder. De satser derfor sterkt på nasjonale og internasjonale "testbeds",det vil si støtte til samhandling innenfor nasjonale eller internasjonale næringsklynger. Island har tatt initiativ til et slikt "testbed" i samarbeid med blant andre Nederland og Finland. Det er nå også tatt initiativ til å få Norge inn i et slikt samarbeid.

I tillegg til at utgangspunktet for elektronisk samhandling av denne grunn kan være forskjellig fra bransje til bransje på grunn av disse kriteriene (små eller dominerende aktører; enkel eller kompleks verdikjede), finnes det flere forskjeller:

  • Mange verdikjeder vil måtte forholde seg til et marked (sine kunder) som har en helt annen verdikjede med andre standarder (El- og IT-installatør-bransjens forhold til byggmarkedet som er dens største kunde, er et eksempel på det fra Norge).
  • Det finnes også nasjonale forskjeller. Noen land har forkjærlighet for å bruke EDI i sin samhandling, mens tilsvarende bransjer i andre land bruker ebXML. Men når hensikten oppnås – elektronisk samhandling med økt verdiskapning som resultat – er det likegyldig hva standarden heter, eller hvor "moderne" den er.
  • I tillegg kommer et faktum en ikke kan komme unna: Ulike bedrifter har investert i ulike IT-systemer. Det blir lett kun "effektiv-samhandling-fra-dør-til-dør" på det grunnlaget. Men verdien av samhandlingen ligger i at IT-systemene – det som ligger innenfor "dørene" – samhandler. Det er også derfor EUs "Veikart" kalles Interoperability,det vil si hvordan ulike IT-systemer og deres data kan samspille.

Hvor er den nasjonale drivkraft?

Et annet element er å identifisere hva som er drivkreftene nasjonalt for utviklingen av e-business. I motsetning til i USA (hvor mye av drivkraften er nettbasert forbrukerhandel), er drivkraften i Europa som nevnt SMB i en samhandling bedrift-til-bedrift (B2B). Særlig er tjenestesektoren en viktig del av dette samspillet. I økende utstrekning vil også samhandlingen mellom bedrifter og det offentlige (B2G) utgjøre en like stor drivkraft. ( AltInn-prosjektet er et eksempel på dette).

Denne samhandlingen dreier seg om prosesser hvor datamodellering kan spille en betydelig rolle. Transaksjoner utgjør i denne sammenheng en mindre del. Elektroniske markedsplasser utgjør her en viktig funksjon for samhandlingen mellom bedrifter. Standardisering av eInvoice, ePayment, eCatalogue og så videre dreier seg minst like mye om prosesser som meldingsformater og overføringsprotokoller.

Samhandlingen mellom forbruker og bedrift utgjør en langt mindre del av verdiskapningen, samtidig som problemstillingene blir "smalere" da det dreier seg om grensesnitt til transaksjoner, og sikkerhet for betaling, digitale signaturer og så videre.

På et møte i Brussel i forrige uke ble alle disse temaene gjenstand for grundig diskusjon i et nytt EU-organ kalt eBIF (European e-Business Interoperability Forum), støttet av EU-kommisjonens DGE (Directorate General for Enterprise). Her deltar Norge gjennom NorStella. Et annet EU-organ - European e-business Support Network (eBSN) hvor Norge også spiller en aktiv rolle gjennom sin deltagelse fra Nærings- og handelsdepartementet vil nå etablere en webside hvor "best practice" i de ulike europeiske landene blir presentert som inspirasjon og kunnskapsformidler. Norske eksempler vil etter hvert også bli presentert for Europa på denne måten.

E-handel – og økonomisk vekst

E-handel er ikke et mål i seg selv. Det er et middel til å gjøre Europa til det sterkeste økonomiske vekstområde i konkurransen med USA og Asia.

Ministerkonferansen i Budapest i slutten av forrige uke ble det fokusert på hvordan en kunne oppnå dette målet. Denne konferansen var arrangert av Ungarn i samarbeid med EU-kommisjonen, på vegne av de 10 nye landene som fra 1. mai i år blir medlem av EU, og med deltagelse fra samtlige EU-land, samt Norge.

Det som var fremtredende i debatten var hvordan landene arbeidet for å bedre den grunnleggende "infrastruktur", i betydning tilgang til Internett, utbredelse av bredbånd, generell IT-kompetanse og så videre. Men her stiller landene ulikt. I flere land har utbredelsen av teknologi allerede nådd en "kritisk masse". Det er anvendelsen av teknologien det skorter på, og særlig hvilke politiske stimuleringstiltak en skal iverksette.

Det er like galt å tro at markedsliberalismen vil løse dette, som en sterk offentlig styring og bruk av offentlige midler. Det må være markedsliberalisme med offentlig inngrep på begrensede områder, som er løsningen. Men hvilke områder, hva slags form denne inngripen skal ha, og hvordan den skal utøves, er viktigste sentrale politiske stridsspørsmål. Det finnes flere alternativer som kan brukes selvstendig eller i et samspill:

  • Legge rammebetingelsene til rette i form av skatteregler, støtteordninger etc. I Norge er særlig finanspolitikken et sentralt virkemiddel (lavere kroneverdi for å bedre den internasjonale konkurransedyktighet). Slike virkemidler er ofte tenkt å være næringsnøytrale – de er små regnbyger som kommer alle til gode.
  • Et annet alternativ er å bryte med næringsnøytraliteten og i stedet aktivt støtte næringer hvor de enkelte nasjoner har komparative konkurransefortrinn. Maritim sektor, og olje og energi er slike typiske eksempler i Norge. Næringsminister Ansgar Gabrielsen har annonsert at regjeringen nå vil at forskningsmidler, men altså ikke de generelle rammebetingelsene, skal fokusere på næringer og tiltak som kan være med på å forsterke norske, nasjonale konkurransefortrinn.
  • Et tredje alternativ er en slik form for støtte knyttet opp til næringsklynger og "kunnskapsparker", også med internasjonal spredning til tilsvarende, samarbeidende næringsklynger i andre land. De internasjonale "testbeds" som EU nå utvikler, er et eksempel på det.
  • Et fjerde alternativ er støttetiltak til nyskapning, enten som en kunnskapsbasert videreføring av eksisterende virksomhet – slik Nokia ble skapt -, eller helt ny virksomhet hvor en i utgangspunktet ikke har noe fortrinn. Igjen er den finske modellen et eksempel på et slikt samspill mellom markedet og offentlig deltagelse (se min tidligere artikkel Norge uten IT-politikk for nærmere beskrivelse av "den finske modellen").

Skal med andre ord det offentliges bidrag være generelt og nøytralt, eller spesifikt og subjektivt knyttet til konkurransefortrinn man allerede har? På Ministerkonferansen ble disse spørsmålene bare så vidt berørt – ene og alene fordi de fleste nye EU-landenes problemer er av mer grunnleggende natur: Hvordan skaffe en større andel av befolkningen tilgang til – og kunnskap om – den nye teknologien.

Men på ett eller annet tidspunkt må disse spørsmålene bli sentrale også i den politiske debatten. I EU og her hjemme.

    Les også:

Til toppen