Venstrehåndsarbeid fra sentrumsregjeringen

Regjeringens tiltaksplan for offentlige IT-systemer og år 2000 tyder på at politikeres forståelse av informasjonsteknologi er omvendt proporsjonal med gløden de omtaler den med.

Og gløden i omtalen av år 2000-spørsmålet var som kjent - upåklagelig.

Jeg er ingen gjenganger i Stortingets presselosje. Da jeg satt der og hørte på debatten om år 2000 og IT-systemer 21. april i år, lot jeg meg forferde over at salen tømtes før første innleder nådde fram til talerstolen. På den andre siden lot jeg meg trøste med at de som tok ordet, la for dagen både glød og engasjement, og tilsynelatende mye kunnskap. Jeg merket meg også at representantenes utmarsj var koordinert. Intet parti ble borte, og alle partiene tok ordet. Og med så mye kunnskap, måtte man kunne vente litt innsikt på kjøpet? Mitt ærlige inntrykk var det jeg formidlet. Jeg trodde de hadde skjønt alvoret.

Derfor ble tiltaksplanen, når jeg leste den mandag ettermiddag, en skikkelig nedtur. Planen framstår nærmest som et intetsigende venstrehåndsarbeid, en kortfattet pliktøvelse blottet for handlekraft, og lansert med selvmotsigende signaler. Jeg skjønner godt at Arbeids- og administrasjonsdepartementet ikke innkalte til pressekonferanse, og brukte NRK til å spre et røykteppe for å dekke over det faktiske innholdet.

Planen skal ikke koste noe ekstra, samtidig som det skal etableres støtteordninger slik at man kan leie inn ekstern hjelp. Den bygger på en konsulentundersøkelse som legger vekt på at år 2000-arbeidet i staten vil koste forholdsvis langt mer enn det som regnes som typisk for systemer av tilsvarende omfang. Planen gjør ikke dette til noe problem, det nevner ikke ordet kostnader overhode. Planen inneholder heller ikke et ord om kvalitetssikring av år 2000-tiltakene, enda konsulentundersøkelsen advarer mot departementenes og etatenes neglisjering av dette nøkkelmomentet. Den utsetter til slutten av juni oppstartsmøter for år 2000-kontakter, der disse skal diskutere hva det er de egentlig kan gjøre. Til høsten skal det være kurs, mens kvalitetssikring erstattes av innskjerpet byråkratisk rapportering.

Det er stor bredde i regjeringens IT-engasjement. Kanskje ligger noe av problemet der. Bredde gir manglende fokus og svak oppfølging og koordinering. Hvem er den egentlige IT-ministeren? I slutten av forrige uke presenterte statsrådene Queseth Haarstad, Lilletun og Sponheim i fellesskap stortingsmeldingen om IT-kompetanse i et regionalt perspektiv. I begynnelsen av denne uka trer en fjerde statsråd fram, Eldbjørg Løwer, for å presentere tiltaksplanen og utredningen rundt Statens eget år 2000-problem. De av oss som trodde på bildet av Lars Sponheim som den dynamiske og visjonære IT-mannen, er djupt skuffa.

Antakelig burde vi ikke være det. Poenget er heller at vi lot oss forlede til å stille høye forventninger, og til å tro at det lot seg gjøre å overføre informasjonsteknologiens dynamikk til politikernes behandling av den.

I et intervju i digi.no mandag, fortalte generalsekretær Per Morten Vigtel i Norsk Investorforum om sin fortvilelse over at politikere ikke skjønner at ting må skje raskt, og at situasjonen krever avgjørelser etter andre modeller enn dagens svært formaliserte prosesser. Det er vel ingen grunn til å skille politikere etter partilinjer i denne fortvilelsen.

Det er heller på tide å begynne med litt systemkritikk. Vi har fått politikere som bruker ord for å dekke over manglende forståelse. Før noterte man i margen på ferdigskrevne taler "Svak argumentasjon - hev stemmen". Liknende notater i dag hadde heller gått ut på "Skrik det ut - selv om det er gresk". Vi har fått et politisk system som ikke greier å omstille seg til at avgjørelser må skje i raskere tempo, og at planleggingen må ha et lengre perspektiv enn neste statsbudsjett. Og mens næringslivet strømlinjeformer sine organisasjoner og blir mer effektiv, er det ingen som fremmer forslag om tilsvarende reformer i det politiske livet, for ikke å snakke om det offentlige byråkratiet.

Situasjonen er paradoksal: På den ene siden legger Internett og informasjonsteknologien grunnlaget for interaktive prosesser som kunne styrket demokratiet. På den andre siden er demokratiet så tafatt at denne muligheten bare kan realiseres et lite stykke på veg.

Formodentlig overlever vi år 2000, trass i tiltaksplanen. Kanskje blir noen måneder med svekkede statlige informasjonssystemer den vekkeren vi trenger for virkelig å se teknologien i et samfunnsmessig perspektiv.

Til toppen