Verdens beste idrettspublikum?

Hadde Gjoko Dineski, den noe langsomme slitvarg fra Makedonia som ble en helt under VM i Trondheim, startet i Holmenkollens femmil i år, ville han neppe ha kommet i mål. Det er Jon Michelets oppfatning etter å ha opplevd årets Holmenkoll-publikum – også i sporet.

Jeg har alltid vært en skeptiker som har prøvd å unngå å svelge de etablerte norske "sannhetene". Men jeg har hørt det så ofte denne vinteren at jeg begynte å tro på det: Det norske publikum langs skiløypene er verdens beste idrettspublikum.

Bakoversveis i løypa

Denne påstanden er blitt servert meg gjennom det sterkeste medium for den slags, NRK TV-Sporten. Og den er blitt servert meg av to krabater jeg regner som venner fra felten i mangt et fotball-VM, kommentatorene Arne Scheie og Kjell Kristian Rike.

Nå tror jeg ikke de to bløffer eller tuller. De er nøkterne reportere, stort sett. Men det publikum de har observert har de observert fra kommentatorboksene. I slike bokser får man en viss distanse til publikum. Denne distansen tror jeg har preget kommentarene.

Så kjære Scheie og Rike, under neste renn i Kollen vil jeg anbefale dere å ta en tur ut langs løypa. Jeg gjorde det under femmila i år, og jeg fikk akutt bakoversveis. For riktig nok møtte jeg en hel del hyggelige og genuint begeistrede mennesker, men jeg møtte også horder som jeg ikke ville finne på å kalle verdens beste idrettspublikum. Jeg ville tvert imot kalle de mest subbete og subbedrita av dem for verdens verste tullinger.

Som skolegutt så jeg Sverre Stensheims tre triumfer på femmila i Kollen. På 1980-tallet var jeg blant uteliggerne i marka natt til femmilslørdagen og heiet, noe gruggen må jeg tilstå, i det årle morgengry fram min evige favoritt Maurilio de Zolt til bra resultater.

Løypa var hellig

Bål, børst, bajaserier og baluba hørte og hører med ute i skauen. I mine skoledager drakk vi for å feire Stensheim fra Snøhetta, likøressensen Sorte Plomme blandet med sekstiprosent. Det var en drikk som kunne sende en yngling passe langt inn i tåkeheimen. Men så omtåka ble vi aldri at vi tråkket ut i løypa.

Løypa var for oss et hellig sted. Den unge tilskuer som våget å sette sin fot i løypa ble betraktet som en varg i veum og straks jaget bort med de fyndigste skjellsord av skogens veteraner.

Midt på 1980-tallet var løypa stadig hellig og ukrenkelig. Under den olympiske femmila på Lillehammer i 1994, den som Vladimir Smirnov så strålende vant, registrerte jeg en beklagelig ny tendens. Publikum smatt ut i og over løypa på de mest utilgivelige tidspunkter og de mest følsomme steder, altså like før en løper passerte og i områder der snøen fra før var løs og opptråkket.

Jeg ble irritert, men slo det fra meg fordi jeg tenkte at flertallet av løypetråkkerne som herpetiserte Lillehammer-sporet var triste svensker.

Vegards siste renn

Til Kollen dro jeg på lørdag fordi jeg ville se den store idrettsmannen Vegard Ulvang i hans aller siste renn. I de slake motbakkene ut fra Besserudtjernet holdt The Terminator fra Kirkenes såpass lav fart at jeg forsto at det ikke ville bli Vegards dag. Likevel hang jeg nå rundt en stund, og begynte å gå langs løypa.

Et rykte som jeg hørte om at en fyllik inne ved Glåmene hadde spydd på Vegards ski, eller like i nærheten av skiene, har jeg ikke fått bekreftet. Ut fra de erfaringene jeg høstet på min vandring langs traséen ser jeg ikke bort fra at ryktet kan være sant.

I den første bratte kneika oppover ved Kapellet var det noen kronidioter som hadde plasser en engangsgrill nøyaktig en meter fra løypa. Og hvorfor det? Naturligvis for å grille pølser. Men hvorfor akkurat der? Sur grill-os ble drevet av vinden rett ut i sporet på et punkt der løperne peser for livet for å få tatt opp nødvendig oksygen.

I gamle dager var den gylne regelen at bålene i skauen ble slukket når rennet begynte. Til og med publikummere som røykte en for sterkt parfymert pipetobakk kunne risikere tilsnakk hvis de sto for nær løypa. Man skulle ha respekt for femmilsløperne.

Uttrykk som får

Men nå: pølsegriller og kaffebål alle vegne. Verst av alt var likevel all den utidige tråkking tvers over løypa. I enkelte dumper så snøen ut som brunt sukker. Og akkurat der marsjerte folk over!

De gjorde det med de fårete ansiktsuttrykkene som norske horder får de gjør et eller annet som de innerst inne vet er gærnt – fullstendig på trynet! – men som de samtidig i all sin egosentriske stupiditet liksom ikke kan la være å gjøre likevel.

Mange som ryggsleiker det norske skipublikummet fordi det liksom skal være så prektig og dydig håner samtidig fotballens publikum som angivelig skal være så bøllete. Men jeg gadd se det fotballpublikum, om det så var på en kamp i 7. divisjon i Grukkedal, som midt under matchen hadde begynt å tasse rundt på banen! Personer som våger seg inn på fotballens gressmatter under kamp blir straks tatt hånd om og fjernet. Her har Skiforeningens vakter virkelig noe å lære.

Oppe i ei skeiv lita gran nærmere Voksenkollen satt en type og jodla. Det er greit med litt jodling, og man skal heller ikke slå for strengt ned på alminnelig ralling, bare den skjer i behørig avstand fra sporet, og vedkommende raller ikke har posisjonert seg slik at han kan ramle ut i løypa og destruere en hederlig langrenners løp.

"Degos"

Ved granas føtter satt et usedvanlig dårlig samstemt improvisert mannskor og sang "Nu går de gamle hjem" da Vegard passerte. Veteranen fra det høye nord tok det med et smil og det samme gjorde undertegnede, den stadig surere observatør.

Men da jernpilla fra Sappada, dagens mann, Piller Cottrer, passerte – da var det en av brøleapene ved treets fot som savlende sa: "Sjævla sjittaliener, schbannade degos."

Det var så vidt jeg ikke gikk bort til fyren og truet ham med korporlig avstraffelse. Ingen skal kalle mine italienere i Kollen for degos! Ved nærmere ettertanke fant jeg at gjengen under treet besto av flere kraftknopper og at en herre på min alder kanskje burde besinne seg og unngå voldsepisoder.

Så jeg forlot hele femmila og gikk opp til Voksenåsen kultur- og konferansesenter for å delta i Den norske Forfatterforenings årsmøte. Der fikk jeg anledning til å plage store deler av den kulturelle møtelyden med min sjokkrapport.

Hallgeir Bratbergs ulykke

Verre skulle det vise seg å bli utover dagen, ifølge rapporter som Dagbladet (bra jobba Dagblad-sporten!) har brakt. Etter at elitegruppa hadde passert for siste gang, brøt hele sikkerhetsopplegget i løypene sammen. Kjelsås-løperen Hallgeir Bratberg var så uheldig at han kolliderte med en publikummer som hadde rotet seg ut i løypa. Bratberg fikk punktert en lunge og brakk to ribbein.

Skam og skandale, ærverdige Skiforeningen!

Det er på denne bakgrunn jeg hevder at den tålmodige hedersmakedoner Gjoko Dineski aldri ville ha greid å fullføre femmila i Kollen dersom han hadde lagt ut på den og gått i samme tempo som han benyttet i Trondheim.

Stakkars Gjoko ville rett og slett blitt tråkka ned av de løyperaserende fyllikene som i sin avsindige tilstand tror at femmilssporet er trikkeskinnene til Homansbyen og Sinsen. Han ville ikke overlevd et slikt møte med "verdens beste idrettspublikum".

Til toppen