Planleggingen av "Villa Thales" hadde tatt lengre tid enn ventet. Et intelligent hus krever intelligente håndverkere og praktiske løsninger. "Villa Thales" krevde også mye fra sine beboere, men hvor mye var vi klare for å gi?
Parallelt med byggeprosessen observerte jeg at Maria oftere og oftere lot seg stresse av all teknologien - kanskje hadde vi gjort en feilvurdering? For mange år siden hadde vi drømt om et laftet tømmerhus med brede stokker og med et stort kirkevindu i atelieret, som speila seg i utsikten mot Hallingskarvet. Valget hadde altså falt på et fremtidsrettet hus - et intelligent hus, et hus som skynder seg, men ønsket vi å skynde oss?
Huset hadde fått sin plassering sentralt i Oslo. Lokaliseringen i kjernen av den urbane byen, kombinert med all teknologien som skulle effektivisere tiden for oss, ga oss stressende øyeblikk. Vi merket det ikke så godt under byggeperioden. Livet i "Villa Thales" frembragte bylivets stressende sider enda tydeligere. Lyden fra byen ble sterkere og mer markant. Trikkelyder, trafikkstøy og politibiler som spant i blåskjær oppover Bogstadveien, hjalp oss ikke til å komme til rette og tilførte oss heller ikke den dose av "tid til overs" som vi hadde håpet teknologien ville gi oss.
Det var først da huset stod ferdig jeg ble klar over hva jeg hadde konstruert - et vir(h)us. Huset var ikke bare idylliske "Villa Thales". Lik et virus hadde det teknologitunge huset generert ekstra og uventet arbeid som vi ikke var forberedt på. Kanskje behersker vi teknologien fordi den tilsynelatende kommer krypende og snikende, som høsten om sommeren eller våren om vinteren. "Villa Thales" hadde ikke kommet snikende, men kommet like uventet som lyn fra klar himmel.
En dag hadde huset stått ferdig og vi skulle flytte inn. Slik følte jeg det i det minste - selv etter mange måneder med planlegging. Et hus så fullt av kommunikasjonsmuligheter og teknologi, at selv jeg ble overrasket da vi så det ferdige resultatet. Tidsaspektet fra konstruksjon og planlegging til innflytting hadde vært kort, meget kort.
"Villa Thales" inneholdt alt jeg hadde drømt om. Nå var det min oppgave å bevise overfor Maria og meg selv at "Ville Thales" lot seg bebo. Målet med "Villa Thales" hadde vært økt komfort, økt trygghet i forhold til brannfare og innbrudd. Redusert energiforbruk og sparte penger, samt større sikkerhet i forhold til omsorg for småbarn og kanskje oss selv som en gang i fremtiden ville bli pleietrengende besteforeldre.
"Villa Thales" var fremtiden. "Villa Thales" var bygget på prinsippet om Internett som allestedsnærværende - et prinsipp som fordrer et absolutt nærvær, og ofte brukt i å forklare Guds uransakelighet. Internett var i TV-en, i kjøleskapet, i veggen, i telefonen og i strømnettet. Hvis ikke Internett hadde et startpunkt, hadde jeg i hver fall skapt mitt eget utgangspunkt for kommunikasjon.
Det hadde vært et enkelt valg å tilrettelegge huset for fremtiden. En av mine kamerater har undervist i LonWorks - en smarthusteknologi. Høyskolen i Gjøvik er en av de få høyskoler i Norden som underviser i LonWorks-teknologien.
LonWorks- teknologien kan brukes til å styre ulike funksjoner i moderne boliger. I et intelligent hus foregår styringen av varme, alarmanlegg, ventilasjon og lys mer eller mindre automatisk. Disse funksjonene krever som regel en egen kabel for strøm og signaler. Ved å benytte LonWorks, vil alle funksjoner kunne sende sine signaler og trekke strøm fra samme kabel.
I planleggingsfasen av "Villa Thales" benyttet jeg mye tid i LonCity i Gjøvik. LonCity er en by hvor alle funksjoner styres med denne teknologien. Foreløpig er adgangskontroll, lyd, lyskryss og varme samt de fleste funksjoner i en bil styrt av LonWorks. Maria hadde også tilbrakt tid i denne byen i Gjøvik. Hun brukte tid der for at den fremtidige hverdagen vår skulle gi oss mer tid - livstid.
Den første uka i "Villa Thales" gikk med til å finpusse alle instrumentene og pakke ut alt som fortsatt var i esker. Utendørs kameraer måtte stilles inn, andre måtte flyttes til et bedre egnet sted. Det er kalde vintere i Norge og mye av elektronikken tålte rett og slett ikke det "tøffe" klimaet. Regn, regn og atter regn fikk selv de mest vanntette duppedingser våte, etterfulgt av sprengkulde måtte mye av elektronikken skiftes ut.
Det elektroniske kjøleskapet vårt hadde så langt snakket fornuftig med vår prefererte matleverandør. Stort sett hadde kjøleskapet gjort jobben sin. Den dagen vi mottok 5 Gullbrød fra Freia isteden for 5 vanlige kornbrød, skjønte jeg at det måtte skyldes menneskelig svikt. Det viste seg at personen som legger inn varer i vareregisteret , hadde lagt Gullbrød fra Freia inn i brød-kategorien og ikke under sjokolade hvor den hørte hjemme. Bortsett fra denne episoden "oppførte" kjøleskapet seg bra, hvis jeg kan ordlegge meg på den måten.
Min favorittoppgave som kjøleskapet tok seg av, var at det sa i fra hvor lenge maten hadde ligget i kjøleskapet og at det kanskje var på tide å drikke opp melken som snart gikk ut på dato. Den eneste funksjonen som vi ikke hadde tatt i bruk var ernæringsfunksjonen. Hensikten med en slik funksjon var å danne seg et bilde av hva man faktisk spiste og hvor mye - kombinert med badevekten syntes Maria at vi godt kunne vente med granske denne finessen.
Den elektroniske oppslagstavlen i gangen hadde fungert helt etter hensikten. Den fungerte rett og slett som den skulle, som en oppslagstavle. Den rapporterte om avvik i temperaturer, hvem som hadde forlatt huset sist, leste opp beskjeder fra Maria, informerte meg om viktige e-post og om mindre viktige beskjeder fra jobben.
All informasjonen ble filtrert gjennom et predefinert regelsett. Det var viktig for oss å "screene" alle innkommende meldinger. Informasjonsfrie soner var viktig. På samme måte som mobiltelefonene våre hadde modus for fritid, jobb og reise hadde vi generert et regelsett som skulle beskytte oss mot uønsket informasjon - det var viktig for oss å kunne koble ut når vi hadde behov for det.
Maria og jeg hadde benyttet mye tid sammen med likesinnede på http://cookingtogether.net. Matlagingskonferanser over bredbåndsnett hadde fungert helt etter hensikten, men matlagingssesjonene ble oftere og oftere avbrutt av videobaserte reklameinnslag. Dette første til at de ivrigste deltagerne fant seg nye og mer skjermede rom for sine gastronomiske opplevelser.
I begynnelsen hadde cookingtogether fremstått som en selvstendig portal bestående av individer med samme interesser. Etter at tjenesten hadde fått økt popularitet, ble tjenesten splittet opp og solgt til andre aktører som ikke lenger hadde tatt hensyn til sine trofaste brukere. Tjenesten hadde mistet store brukertall og informasjonen var nå stort sett syndikert informasjon fra asiatiske TV-stasjoner.
Tjenesten var blitt 110% reklamefinansiert.
Videospam hadde blitt et stadig økende problem i følge med bredbåndsrevolusjonen. Det var ikke bare interhavslinkene som lenger kunne vise til høy båndbredde. Det ble mer og mer vanlig med både 2Mbit/s og 3Mbit/s i hjemmene.
I følge med bredbåndsrevolusjonen, som gjorde det enkelt å streame "video on demand", fulgte også rekken av snyltere som ønsket å tjene raske penger på egenprodusert reklame.
Jeg og Maria hadde brukt vårt etablerte "gastronomiske" nettverk til å skape en ny matlagingstjeneste som ikke fikk avbrutt sine matlagingsseksjoner av reklameinnslag og uønsket videospam. Ikke nok med at vi fikk enda bedre kontakt med vårt gastro-interesserte nettverk, men vi tjente gode penger på å vedlikeholde og utvikle denne tjeneste. Et norsk forlag hadde faktisk kommet med et konkret forslag til en bokidè basert på denne matportalen.
Livet i "Villa Thales" gikk sitt vante gang og vi ble sakte men sikkert vant til husets mange funksjoner. Fraværsknappen skrudde faktisk av hele huset og forsikret oss om at f.eks komfyren uansett årsak ikke kunne forårsake brann - en slags "hovedkran" for alt elektrisk utstyr. Husets sentrale server kommuniserte med garasjen og som igjen kommuniserte med bilen. Hver kveld ble nye MP3-låter lastet over til bilens egen harddisk. I ferier hvor vi tok lange bilturer, lastet vi også over DivX komprimerte filmer til bil-fjernsynet. Strøm og fyringsutgifter ble merkbart lavere ettersom kontrollen var bedret.
All teknologien hadde hjulpet oss på mange områder, men om den hadde gitt oss tid med bedre kvalitet var vi usikre på. Livskvalitet handler kanskje om å fylle tiden sin med det innholdet man ønsker og ikke stille sin tid til disposisjon for nådeløse tidstyver som kriger om din oppmerksomhet.
Vi hadde ønsket oss mer langsom tid. "Villa Thales" hadde gitt oss tid - ny tid - men hadde samtidig gjort oss mer avhengig av teknologi enn før. Der vi før var avhengige av at Oslo Energi leverte strøm og at Telenor leverte summetone, var vi nå avhengig av at et 20-talls underleverandører til enhver tid passet på at "Villa Thales" pustet som det skulle og at vi beboere, fikk vår nødvendige dose med livstid.
