Vinn eller forsvinn

Ettersom det norske folk er blitt vant til telekonkurranse gjennom ulike kampanjer og markedsaktiviteter i 1998, vil 1999 bli den første virkelige ildprøven der aktørene må vise at de duger i markedet.

Telemarkedet er preget av store variasjoner, med alt fra tilnærmet monopoltilstand innenfor enkelte nisjer til det man kaller for fri konkurranse innenfor andre. De fleste av disse nisjene har imidlertid flere konkurrenter, representert ved en rekke nye, unge og kreative selskap.

Disse operatørene opererer i et telemarked der eiendomsretten til kunden ikke lenger eksisterer på samme måte som i et monopoilisert marked.

Dermed vil taperne i konkurransen være de som slår seg til ro med situasjonen der en tror at en eier kunden. Den tiden er forbi og kommer ikke tilbake. Skal en overleve dagens telemarked er det viktig for aktørene å skape nye løsninger og nye produkter. Vinnerne blir de aktive og kreative, mens taperne blir de passive og tradisjonelle.

I USA har telekomindustrien jobbet mye med kundekontakt, og derigjennom skaffet seg oversikt over hva slags forventninger og produkter kundene ønsker seg fra sin leverandør. I tillegg skal kunden få vite at selskapet har kontroll over produktet, også når en feil oppstår. Når teleleverandøren ikke lenger har kontroll over eget produkt er konkurrentene like gode alternativ - som er en situasjon en hver leverandør vil unngå. I det nye telemarkedet er det ikke nok å være god i markedet, det er i stedet snakk om å være bedre.

I det fremtidige telemarkedet er det ingen som eier kundene på samme måte som i et monopolisert marked. Ingen kunder bør lenger forvente dårlig kvalitet og kunden skal alltid forvente at leverandøren blir bedre. Terskelen for å bytte operatør er lav for en misførnøyd kunde.

Dereguleringen som skjer nå vil på en dramatisk måte endre markedet, der konsekvensene er posisjoneringer, oppkjøp og partnerskap.

Det er krevende å skape lønnsomhet innenfor telekom. I 1999 vil en kunne se følgende hovedtrekk som er aktørenes svar på den økte konkurransen:

  • 1999 vil også være det første året en ser en rekke helt nye produkter komme for fullt på telemarkedet. Blant de mest spennende produktene er "gratis-segmentet" der en ser en rekke nye produkter på beddingen. Idéen er at telefonikundene ikke betaler for sine telefonsamtaler, men må ta seg det bryderiet det er å lytte til reklame i luren for å slippe fakturaene - omtrent samme prinsipp som reklamefinansiert TV eller gratisaviser. Så langt har slike tjenester vært tilgjengelige på Østlandet, men i 1999 kan slike tjenester ventes å bli riksdekkende. En vil også få slike tjenester knyttet til mobiltelefoni og utenlandstelefoni. Slike tjenester er typisk forbrukerorienterte, men er vanligvis ikke forbundet med et kvalitetsstempel. At dette er et viktig marked tyder Telenors inntreden i gratis-segmentet på. Der Telenor er, er det et interessant markedspotensial.
  • I 1999 vil en også se alternativ infrastruktur bli satt i drift med sikte på å levere telefoni parallelt og alternativt til Telenor. Kabel-TV-selskap og elektrisitetsleverandører har testet løsninger og har til dels allerede alternative produkter i drift i form av Internett-aksess.
  • 1. juni 1999 vil de nye leverandørene av taletelefoni få tilgang til både nummerportabilitet og fast forvalg, som overflødiggjør en tungvint overgangsordning med prefiks. Prefiksbruken har så langt tildels demmet opp for bruken av alternative leverandører, og det er grunn til å tro at de nye operatørene - i første rekke de svenskeide Tele2 og Telia - vil kunne øke sitt trafikkvolum vesentlig når prefikset fjernes. Men de regulatoriske endringene vil også redusere sterskelen og åpne for andre operatører som ikke har hatt rike eiere som kunne holde hjulene i gang fra dag én med konkurranse på taletelefoni. Den viktigste endringen er imidlertid at de nye operatørene i løpet av året får tilgang til Telenors aksessnett, som gjør at de nye operatørene kan selge egne telefonabonnent til kundene via Telenors infrastruktur.
  • Sense-saken, som har utviklet seg gjennom høsten 1998, er et signal om at en også kan vente seg flere aktører på mobilmarkedet. Usikkerhetsmomentet er til stede siden hele saken er løftet opp på politisk nivå, der Samferdsels- og Arbeids- og administrasjonsdepartementet skal behandle saken. Usikkerheten går ikke bare på hva departementene ender på, men også når beslutningen tas. Om Sense får tilgang til mobilmarkedet vil dette ha potensial i seg til å endre mobilbransjen slik vi kjenner den i dag.
Til toppen