(Bilde: unknown)

KOMMENTAR: Digital agenda

Visjonen som dessverre mangler i Digital agenda

KOMMENTAR: Dette er svakheten i regjeringens plan for IKT-politikken.

Dette er del 2 av bidragsyter Arild Haraldsens kommentar om regjeringens nye Digitale agenda.

Mange har ønsket at stortingsmeldingen også inneholdt en handlingsplan – en oversikt over hva som skal gjøres, når, og i hvilken rekkefølge, slik Arne Norheim, adm.dir. i IBM Norge etterlyser i et innlegg her på digi.no.

Det er imidlertid å misforstå hva en stortingsmelding skal inneholde eller hvordan styringen i staten skjer. Regjeringen peker på den retning digitaliseringen må gå, og hvilke prinsipper og strategiske føringer som skal gjelde. Så er det opp til etatene selv å følge dette opp. Det betyr ikke at regjeringen ikke kan ha en direkte og indirekte føring på etatenes aktiviteter i form av tildelingsbrev, budsjetter og pålegg.

Det samme gjelder tiltak for å oppnå økonomisk vekst i samfunnet gjennom digitaliseringen. Regjeringen går ikke aktivt inn og sier til den enkelte bedrift eller bransje «slik gjør dere». Regjeringens virkemiddel er «gode rammebetingelser». Men da er det også viktig at rammebetingelsene er relevante og effektive, samt også konkrete.

Her kommer svakheten i stortingsmeldingen frem: Mens den er tydelig på hvordan en skal få fart på digitaliseringen innen offentlig sektor, er den langt mer utydelig og lite proaktiv på hvordan samspillet offentlig og privat sektor skal gi den produktivitetsvekst som Norge må ha. Den benytter seg i liten grad av det bakgrunnsmaterialet fra Rambøll, Menon og andre som stortingsmeldingen bygger på, for å trekke i gang en slik debatt.

En slik debatt må imidlertid komme skal meldingen ha gjennomslagskraft.

Det offentliges rolle for å skape økonomisk vekst

La det være sagt: Digitalisering av offentlig sektor isolert sett vil ha stor betydning for produktivitetsveksten i Norge. Dette skyldes både størrelsen på offentlig sektor, og den store, og økende, utvikling av tjenesteproduksjon. Men samtidig: Effekten hadde vært mye større dersom staten hadde satset mer på samhandlingstjenester fremfor brukerrettede tjenester.

Staten spiller en vesentlig rolle også for næringslivets produktivitet og innovasjonsevne. Staten har store IKT-investeringer (minst 16,4 milliarder i 2014), og foretar innkjøp for svimlende 433 milliarder hvert år. Samtidig er dette investeringer som på langt nær er utnyttet og tilrettelagt av staten for å gi de gevinster som både staten og privat næringsliv kan oppnå.

Hvordan kan staten utarbeide rammebetingelser slik at næringslivet i større grad benytter IKT til produktivitetsvekst? Dette er en meget sammensatt og kompleks spørsmålsstilling som burde vært belyst mer – enten i form av forskning eller «samhandlingsarenaer» hvor staten og næringslivet møtes for utveksling av ideer.

Det blir pekt på at vi er en nasjon med høy utdanning og høy digital kompetanse. Men det finnes ingen forskning som sier at det er noen sammenheng mellom høy utdanning og digitalisering av næringslivet. Selv om vi som privatpersoner er flinke til å ta bruk ny teknologi, betyr ikke det at bedriftene eller samfunnet som helhet blir mer «digitalisert».

I det hele tatt er sammenhengene ganske kompliserte: Forskning har vist at produktivitetsveksten har vært høyest i næringer med høy kompetanse og høye kostnader når de har tatt i bruk IKT. Men er IKT årsaken eller konsekvensen av denne produktivitetsveksten? Det er også slik at produktivitetsvekst skjer først og fremst når en investerer i komplementære aktiviteter (kulturendringer, prosessendringer), og det kan ingen «rammebetingelse» bestemme. Det er opp til bedriftene selv. Og hvilken IKT-investering gir størst effekt? Produktinnovasjon i industrien, eller prosessinvasjon i tjenesteytende næring? Hvor skal fokus for effektive rammebetingelser settes inn?

Det er derfor ikke IKT i seg selv eller et høyt utdanningsnivå som gir produktivitetsvekst. Det er det innovasjon og nytenkning som gjør. Så spørsmålet må reises: Hvor innovativ og nytenkende er staten i sin samhandling med privat sektor?

Det jeg savner i meldingen er et innovasjonsprogram i og for offentlig sektor, som også involverer privat sektor slik det er foreslått tidligere. Daværende leder av Abelia, Paul Chaffey, sa nettopp dette da forrige stortingsmelding om Digital agenda ble lagt frem:

«…kommunene (har) fortsatt for liten kjennskap til mulighetene ny teknologi gir for nye og mer effektive tjenester, begrenset kompetanse på innovasjon gjennom offentlige innkjøp og kortsiktige budsjetter som hindrer langsiktig lønnsomme investeringer. Det er et stort behov for kompetansehevende tiltak for å profesjonalisere kommunale innkjøp». Han ba stortinget ta større grep for å få dette til. Nå er Paul Chaffey statssekretær og ansvarlig for denne utgaven av Digital agenda. Kanskje på tide å følge opp egne utsagn?

Staten som markedsdriver

Den største utfordringen vi står overfor er veksten i helse- og omsorgssektoren. For å møte denne utfordringen på en effektiv og produktivitetsøkende måte, er velferdsteknologi og mobile helseløsninger, helt sentrale virkemidler.

Meldingen sier en del om dette i ordelag som er klart gjenkjennelige fra flere innlegg om dette, blant annet i digi.no. Meldingen nevner til og med muligheten for å etablere et nordisk marked på dette området.

Regjeringen har valgt å etablere et Direktorat for e-helse, altså en fokusert satsing. Dette direktoratet skal legge til grunn standarder for utvikling og utveksling av helsetjenester, samt en nasjonal arkitektur for utvikling, drift og vedlikehold av helseløsninger. Dette vil innebære at det blir lettere for leverandører å forholde seg til sine kunder, som er kommunene, og det blir lettere for kundene å velge løsninger fra flere leverandører. Så langt, så bra.

Men de fastslår samtidig at en ikke kan regne med fullfinansiering av slike helsetjenester, men at en også her må regne med en form for «samfinansiering» hvor IKT-leverandørene også må ta sin andel.

Men så stopper det der.

Dette innebærer at en forutsetter en mer aktiv bruk av private leverandørers kompetanse til innovativ tjenesteutvikling. For å få det til må en foreta en endring av anskaffelsesreglementet fra å være drevet av kravspesifikasjon til behovsanalyse, fra kontraktsinngåelse til partnerskapsavtaler. Noe som i sin tur igjen øker kravene til endret kompetanse hos bestiller.

I tillegg er signalene fra Direktoratet for e-helse at det er opp til kommunene å benytte seg av de mulighetene som nå gis. Samtidig viser undersøkelser at hvis kommunene skal være drivende på dette området, vil utbredelsen av velferdsteknologi ta veldig lang tid, og mye lenger enn til 2020 som stortingsmeldingen har som mål. Drivkraften må være staten selv som betydelig markedsaktør i egenskap av å være den største kunden. Samtidig – velferdsteknologi har et mye større markedspotensiale enn kun helse- og omsorgstjenester. Boliger og «smarte hus» er et annet like stort markedsområde.

Stortingsmeldingen er merkelig passiv til den rollen staten her har som markedsaktør. «Brukerdimensjonen» blir fremhevet – velferdsteknologi blir fremstilt som at makt og innflytelse flyttes fra systemet til pasienten. Men «næringslivsdimensjonen» blir ikke nevnt – at velferdsteknologi kan skape produktivitetsvekst i samfunnet for øvrig, i andre bransjer og grunnlag for eksport. Helseteknologi kan bli vår neste milliardnæring, skriver Abelia, og foreslår syv konkrete og umiddelbare tiltak.

Det er all grunn til å følge opp disse forslagene når stortinget nå skal debattere meldingen.

Teknologidrevet innovasjon i et samspill

Det er altså ikke teknologien i seg selv, men den kreative og innovative anvendelse som gir produktivitetsvekst. Det som derfor er en politisk oppgave, er å sørge for at teknologien anvendes på områder som har store samfunnsmessige utfordringer.

Det gjelder ikke minst klima og miljø, som har klar sammenheng med utbyggingen av infrastruktur. Meldingen vier derfor stor oppmerksomhet på utviklingen av såkalte «smarte byer» (side 109 – 113).

Meldingen legger seg her nært opp til produktivitetskommisjonens anbefalinger, som peker på at god og miljøvennlig utbygging av infrastrukturen – i vid forstand – er helt sentralt for samfunnsøkonomisk produktivitetsvekst. Meldingen nevner da også en rekke teknologier som bidrar til energieffektivisering, trafikkovervåkning, transportmobilitet et cetera.

Men også her kunne de ha gått lenger. Det er viktig å se helheten og sammenhengen, nemlig at disse teknologiene må «snakke sammen» på tvers av ulike transportformer, administrative grenser – og privat og offentlig virksomhet. Til dette kreves samarbeid med private aktører. Det aspektet mangler i meldingen.

«Smarte byer» er et ansvar for myndighetene å utvikle. Men samme teknologi kan anvendes for utviklingen av «smarte hus» av private entreprenører. Disse «markedene» hører imidlertid sammen, og bør gi grunnlag for samarbeid med blant annet bygg- og anleggsindustrien. På samme måte som «velferdsteknologi» ikke kan begrenses kun til helse- og omsorgstjenesten, kan «smart IKT» kun knyttes til det området som staten har ansvaret for.

Stortingsmeldingen om Digital agenda mangler derfor en samfunnsøkonomisk visjon for å utnytte teknologi på tvers av offentlig og privat sektor.

Til toppen