Nettlesere har i årevis gjort det mulig for nettsteder å lagre små datamengder på klientsiden, altså på enheten til brukeren. Dette er data som nettstedene for eksempel kan bruke til å gjenkjenne en bruker som har besøkt nettstedet tidligere, eller til å lagre brukerspesifikke data som det er mest praktisk at oppbevares av brukeren selv. Disse datafilene kalles for cookies eller informasjonskapsler.
Det er flere begrensninger ved cookies. De kan i praksis ikke inneholde mer enn 4096 byte med data, noe som også inkluderer navnet og utløpsdatoen. Dessuten kan bruk av cookies gi brukere problemer dersom samme nettsted er i bruk i flere nettleservinduer.
I går kunngjorde W3C at Web Storage er gjort til en W3C-anbefaling, altså en offisiell Web Standard. Web Storage var opprinnelige en del av HTML5-spesifikasjonen, men ble på et tidspunkt skilt ut som en egen spesifikasjon. Det har i alle fall ført til at spesifiseringen av teknologien har kunnet fullføres raskere, siden arbeidet med HTML5-spesifikasjonen ennå ikke er helt ferdig. Web Storage støttes allerede av de fleste nettlesere, og samtlige av de fem kjente.
Web Storage gjør det mulig for et nettsted å lagre flere megabyte med ikke-flyktige data på klientsiden. I praksis er datamengden begrenset til fem megabyte, selv om selv om enkelte nettlesere har satt grensen høyere.
Dataene lagres i nøkkel-verdi-par. Spesifikasjonen beskriver to ulike mekanismer som omgår noen av begrensningene ved cookies.
Den ene mekanismen er et alternativ til session-cookies. Den skal gjøre det mulig for en bruker å utføre for eksempel bestillinger av flybilletter fra det samme nettstedet i to ulike vinduer eller faner på samme tid, uten at cookie-dataene fra det ene vinduet «lekker» over i det andre vinduet underveis. Det kan i verste fall føre til dobbeltbooking av den den samme flighten.
Med Web Storage er dette løst ved at hvert vindu har sin individuelle kopi av session storage-objektet.
Den andre mekanismen, localStorage, er laget for å gi bedre ytelse, ved at flere megabyte med data kan lagres på klientsiden over lengre tid. Dataene, som for eksempel kan bestå av hele dokumenter som brukeren har forfattet, slettes ikke mellom nettleserøktene. Disse dataene er tilgjengelige på tvers av flere vinduer.
