Wannabe hipp i London?

Nylig var jeg på jobbintervju i London. Da jeg kom hjem og fortalte en venninne av meg om det, utbrøt hun: "Ja jøss, du som er så hipp og kul kan vel ikke bo i lille Norge?"

Det er ikke ofte jeg blir stille. Denne gangen ble jeg det. Jeg kan på ingen måte angripe det hun har sagt. Alle rundt meg flytter jo til London i hytt og pine. Etter et raskt overslag kom jeg fram til over syv folk jeg kjenner som bor i London.

Ytterligere tre har planer om å dra.

Skulle jeg studere i London kunne jeg krangla med henne og si "Hei! Jeg skal jo bare studere for pokker". Men njet, jeg var på jobbintervju. Jeg vil flytte til store London i håp om ikke å få samme drosjesjåføren tre ganger etter hverandre.

Det er jo bare å innrømme at Oslo er en bitteliten by (eller en stor landsby). Hver eneste gang du begir deg ut, møter du en eller annen venn eller bekjent. Jeg har mista tellinga over hvor mange ganger jeg har ønsket å kunne få gå i gatene i ro og fred.

Så min venninne har delvis rett.

Jeg vil flytte til London for det er en mye kulere by enn Oslo. Det er et gigantisk jobbmarked som bare skriker etter folk. Hvis jeg ikke tar helt feil så bor det 14 millioner i London. Oj, bare 28 ganger flere enn i Oslo.

Så nå gjenstår bare påstanden om at jeg er hipp og kul. Ja det kan tenkes at siden jeg har lyst til å flytte til London kan folk misforstå det og tro jeg er hipp. Jeg ville nå da heller kalle det for wannabe hipp. Hvis jeg vil flytte til London i håp om å komme meg vekk fra lille Oslo, da er jeg mer wannabe enn hipp.

Så først nå kommer Internett inn i bildet. Etter å ha akseptert skjebnen som wannabe hipp bestemte jeg meg for å bli wannabe. Så jeg gjorde det som burde gjøres. Jeg begynte å lete etter hippe fanziner på nettet.

Her er resultatet:

Syv nettsteder som muligens gjør at du føler deg mini-hipp:


Som dere kan skjønne - jeg har nå gitt opp å være wannabe hipp. Jeg har gått tilbake til det alle vennene mine alltid har kalt meg:

Køs!

Til toppen