Wimax kan bli dyrt i bygdene

Et praktisk regnestykke viser at Wimax trolig ikke er den endelige løsningen for bredbånd på bygda.

Teleplan har fått i oppdrag fra Regjeringen å utrede hvordan Norge kan få full bredbåndsdekning og hvor mye det vil koste. En aktuell teknologi for å dekke bygdene er Wimax.

Få aktører har bygd mye med Wimax så langt, og med sine 10–15 ferdige master er Svorka Aksess på Nordmøre blant de mest erfarne. Deres erfaringer sier en del om hvor godt egnet denne teknologien er til å skaffe bygdene bredbånd.

Daglig leder Roald Boge skryter av en Wimax-løsning med 15 kilometers effektiv rekkevidde og 70 husstander per sektor, med 1 til 3 Mb/s nedlastingshastighet. Hver sektor gir 18 Mb/s nedlasting, så regnestykket forutsetter at ikke alle er aktive hele tiden.

Fri sikt er en fordel, men ikke helt nødvendig. Hvis mange innen samme sektor har vanskelige forhold vil dette påvirke ytelsen.

– Det ser veldig bra ut så langt og teknologien fungerer veldig godt til dette, sier Boge.

Men 70 husstander er mer et maksimum for hva en Wimax-sektor tåler enn et bilde på hva utbyggerne kan forvente. Problemet oppstår i områder der det kanskje bare er 10 som vil bli kunder innen området som kan dekkes av én sender. Da blir lett prisen per kunde for høy, og andre løsninger må til hvis det skal bli noen utbygging.

Boge sier kostnaden med å bygge ut et område varierer ganske mye. Blant annet er kostnaden ved å føre strøm og bredbånd fra hovednettet ut til selve masten veldig variabel.

Men som en tommelfingerregel regner han med en pris på 200 000 kroner per utbygging. Dette inkluderer da Wimax-utstyr på sendersiden til 50–60 000 kroner, mottakerutstyr til rundt 3.000 kroner per husstand, montering, planlegging og opprettelse av fysisk forbindelse med hovednettet.

Hvis dette bare skal fordeles på ti husstander er resultatet en månedlig pris på omtrent 560 kroner per husstand i tre år.

Mer enn tre år tror ikke Boge at man kan regne med i en bransje i svært rask utvikling.

På toppen av dette kommer kostnader knyttet til transportnett og oppkobling mot resten av internett. Og hvis utstyret er montert på en Telenor-mast, vil det komme en månedlig leie på toppen på 1 500 til 2 000 kroner. Dette mener Boge er urimelig mye.

– Vi bør nok ha mer enn ti kunder hvis det skal gå rundt, ellers må det være et spleiselag med kommunen. Det kan jo også komme sentrale tilskudd, sier han.

Slik tilstanden er i dag mener han 30 kunder per utbygging er et slags minimum for at det skal kunne forsvares.

Disse kundene må altså bo innenfor 15 kilometer fra en sender, helst innenfor en sektor på mellom 60 og 120 grader. For å dekke 360 grader rundt masten kreves det dyrt ekstrautstyr.

I områder med færre kunder er det i dag ikke lønnsomt å bygge ut med Wimax, mener Boge.

– Nei, det må et betydelig tilskudd til for at det skal gå rundt, sier han.

For det Wimax-relaterte utstyret vil trolig prisen gå videre ned, tror Boge, som anslår at utstyret allerede er nede i halvparten av det tilsvarende proprietær teknologi koster. Men dette utgjør bare omtrent halve prisen han regner med. Resten av kostnadene er enten knyttet til arbeid eller utstyr som allerede godt innarbeidet.

    Les også:

Til toppen