De såkalte Wi-Fi-standardene – IEEE 802.11a, b og g – har hatt stor framgang de siste månedene, og utløst store anstrengelser for å bygge såkalte "IP-soner" eller "hot spots" der man kan få trådløst tilgang til Internett i hastigheter opptil 54 Mb/s.
802.11-standardene er beregnet på områder som er forholdsvis begrensede, selv om det lar seg gjøre å dekke store felter ved å øke tallet på samvirkende basestasjoner.
IEEE arbeider med to andre standarder for mer fleksibel trådløst bredbånd. For biler og andre gjenstander i bevegelse i opptil 250 km/t finnes arbeidsgruppen Mobile Broadband Wireless Access, også kjent som IEEE 802.20. Alternativet IEEE 802.16, også kjent som WirelessMAN – trådløse IP-nett i bystrøk eller "Wireless Metropolitan Area Networks" – vil tilby langt større rekkevidde enn 802.11-standardene, hastigheter opptil 100 Mb/s, ferdige standarder for tjenestekvalitet som åpner for både trådløs IP-telefoni og video, og enkel tilknytning til fiberbaserte stamnett.
_logo.svg.png){kind=logo}
Les også:
- [22.01.2004] Super-nett allerede til neste vinter
- [24.11.2003] Alcatel og Siemens topper rekordstor DSL-vekst
- [09.04.2003] Intel legger hele sin tyngde bak WirelessMAN
- [04.04.2003] Hackes annenhver dag
- [02.04.2003] Ekstremt kraftig dataforbindelse installert i Danmark
- [05.02.2003] Trådløs bredbånd i 250 kilometer i timen
802.16 er også beskrevet under kallenavn som "Wide-FI" eller "Wi-Max".
Det vil nok ta noen år før 802.16 kommer på markedet, men prinsippene er svært interessante. Den første publiserte standarden kom i april i fjor, og gjaldt overføringer i 10 GHz til 64 GHz, mellom basestasjoner med direkte sikt til hverandre. I januar i år ble det publisert en utvidelse til frekvensene mellom 2 GHz og 11 GHz, der direkte sikt ikke lenger er påkrevd. Det skal sørges for full interoperabilitet mellom disse variantene. Frekvensområdene spenner over regulerte og uregulerte bånd. Det innebærer at både vanlig og regulert virksomhet vil kunne nytte 802.16 for å tilby trådløst bredbånd til brukere, innen alt fra vanlig internettaksess til video – "IP-TV" – og telefoni.
Noe av det mest løfterike vil være teknologiens evne til enkelt å tilby et stort antall brukere tilgang til fiberoptiske nett, som det er et overflod av i mange land, blant dem Norge, men som hittil har vært vanskelig å utnytte på grunn av høye tilknytningskostnader.
Dette kan få svært alvorlige følger for etablerte aktører, særlig de som har arvet tidligere telemonopoler og investert tungt i såkalt tredje generasjonsteknologi.
Båndbredden til 802.16 overskygger tredje generasjonsteknologi som UMTS, og antakelig vil prisen være langt lavere. 802.11-brikker er allerede på vei inn i PDA-er med innebygget mobiltelefoni. Der vil 802.16 være et naturlig supplement eller arvtaker, uten vesentlig tilleggskostnad. Et annet tankekors er at utgiftene til UMTS dreier seg i vesentlig grad om lisenspenger, mens 802.16 dreier seg i stor grad om radiobånd som er uregulerte og følgelig vil være gratis for alle.
WirelessMAN kan også betraktes som en utfordrer til dagens mest populære former for fast bredbånd, det vil si xDSL og kabel-tv-nettet. En 802.16-operatør vil kunne bygge en overgang mellom fibernettet og et lokalområde med en omkrets på flere kilometer, og dekke boliger og kontorer med trådløst bredbånd for alle slags IP-tjenester. Kapasiteten på brukersiden kan utvides ved å legge til flere basestasjoner. På nettsiden tilbyr optikken nærmest ubegrenset kapasitet uansett. Problemer med interferens kan overkommes ved å spille på stadig mer av det svært omfattende frekvensspektret i teknologien.
