Bedre produkter og lavere priser var hovedargumentene for teleliberaliseringen som iverksettes for fullt 1. januar 1998, ifølge avtalen som ble inngått mellom 70 nasjoner i verdens handelsorganisasjon (WTO) i Geneve i februar.
De lavere prisene vil først og fremst merkes i Europa, der nasjonene så langt har holdt på sine statlige monopoler. I USA har flere selskap konkurrert på de samme markedene over lengre tid, og prisene er allerede presset.
Et klassisk eksempel på en før-liberaliseringsprising er AT&Ts One Rate International, som betyr en kostnad på 12 cent per minutt for samtaler til Storbritannia, der telekom har vært konkurranseutsatt i et eget duopol siden 1984. En tilsvarende samtale fra USA til Frankrike eller Tyskland kommer på tre ganger så mye; 35 cent.
Ifølge det britiske handelsdepartementet er det flere land som ikke vil ha dereguleringen klar til tidsfristen som WTO-avtalen setter. Uten å si hvilke land departementet mener ikke oppfyller sine forpliktelser, kommenterer leder for departementets internasjonale telekomavdeling, Neil Feinson, til Bloomberg at det i flere land er sterk bekymring over at så mange av WTO-signatarene ikke vil kunne oppfylle sine forpliktelser.
Tall fra FN-organet International Telecommunications Union (ITU), viser at verdens telekommarked vil vokse fra 800 milliarder dollar i 1996 til 1200 milliarder dollar ved årtusenskiftet.
