Det er høyst problematisk at stater, virksomheter og individer låses i asymmetriske avhengighetsforhold til gigantiske teknologiselskaper.
Sosioøkonomiske fremskrivinger peker skremmende mot at vi ender opp som leilendinger i et samfunn med tek-milliardærer som føydalherrer. Selv om mange ikke trekker det så langt, ser det ut til å være en økende bevissthet rundt problemstillingen i kjølvannet av Trumps fremferd.
Jeg mistenker dog at denne bevissthetsøkningen fortrinnsvis foregår hos de som på en eller annen måte møter problemstillingen i forbindelse med jobben sin. Andre lever antagelig sine liv uten nevneverdig oppmerksomhet på problemet.
Hvem skal bære risikoen?
Jeg mistenker videre at problemstillingen hos mange faller i blindsoner, at de ikke har spekulerte særlig mye over hvilke konsekvenser en slik avhengighet vil kunne medføre seg ved en fremskriving den geopolitiske tendensen til økende grad av autokrati og fåmannsvelde.
Virksomheter vil forhåpentligvis ta problemstillingen med i sine risikovurderinger, og vekte problemene med kinesiske og amerikanske produkter høyere enn tidligere.
Men vil kostnadene ved å redusere/eliminere denne risikoen kunne bæres? Kan en slik risiko overføres til et forsikringsselskap? Eller blir det til at de velger å leve med den? Jeg frykter det siste.
– Vi står på terskelen til en ny æra innen kunstig intelligens
KI-agenter blir som tentakler
Teknologioptimisme er et fenomen som kan bidra til at problemet havner i blindsonen. Det gjør seg ofte gjeldende blant de som jobber med å velge eller selge teknologi. Det fremmer langtidstenkning, men med fokus på gevinstene og undervurdering/ignorering av kostnader/ulemper/farer.
Et eksempel på denne optimismen, kan vi for tiden se i skriverier om de enorme potensielle gevinstene for dem som tar dem i bruk KI-agenter.
De optimistiske skriverienes mangel på problematisering av hvilken kobling «terminalene» vil ha til produsentene/leverandørene, antyder en blindsone.
Jeg tviler for eksempel sterkt på at den overvåkningskapitalistiske logikk tillater KI-agenter som vil kunne være eierens fortrolige tjener, med mindre de kommer med en gigantisk prislapp.
Jeg antar, men håper ikke, at de fleste KI-agenter blir som tentakler som strekker seg ut i tek-gigantenes nett – på lignende måte som smarttelefoner, apper og Teslaer – at de i realiteten blir dobbeltagenter.
Gigantene virker uangripelige
Folk flest lar bekvemmelighet og effektivitet overstyre eventuelle bekymringer om gigant-avhengighet. Det er veldig fint med alle disse «gratis-produktene» som er tilgjengelige i rimelige (og dyre) terminaler som telefoner, datamaskiner, brett, biler, tv-er, klokker, etc.
Det ser ut som den høye tilliten vår strekker seg langt utover omgivelsene vi bygde den på. Det minner mistenkelig om den kokende frosken.
Har samfunnet vårt mekanismer for å beskytte folk, virksomheter og selve samfunnet mot problemet, eller kan hele vårt samfunn også lignes med nevnte frosk?
Vi trenger ikke lete lenge før vi finner forsøk å tøyle gigantene – typisk via EU. Her er det bare å krysse fingrene, for gigantene trenerer, unnviker og/eller gjør reglene tannløse ved å lansere produkter utenfor reglenes virkeområde.
Sett fra et utland virker gigantene ofte helt uangripelige. Kokes hele stater?
Ikke vær en frosk!
Mange peker på bruk av åpne standarder, åpne plattformer og/eller åpen kildekode som løsningen ut av avhengigheten – og at det finnes muligheter til å bytte til slike løsninger.
Motargumentene er ofte at det det ikke går fordi de alternative løsningene ikke kan måle seg med gigantløsningene, at om vi bytter til eksisterende alternativer så får vi ikke til det samme som nå.
Til de som kommer med slike argumenter, sier jeg: Ikke vær en frosk! Det er for mye som står på spill.
Nytt selskap: Skal lage KI-agenter som er helt autonome
