Det papirløse kontor; like sannsynlig som papirløst WC?

Det papirløse papir er et paradoks, men vi er kommet ganske langt på veien til elektronisk papir, kommenterer Håkon Styri.

Papir er et fantastisk materiale, og så effektivt som informasjonsbærer at begrep som det papirløse kontor fremdeles virker nokså utopisk. Det er ikke nok med elektronisk informasjon, vi må erstatte flere av papirets egenskaper. Det papirløse papir er et paradoks, men vi er kommet ganske langt på veien til elektronisk papir.

I forbindelse med at Telenor flyttet inn i sitt nye hovedkvarter på Fornebu ble det snakket og skrevet en del om det papirløse kontor.

Stort sett tomprat. Hadde de virkelig satset på det papirløse kontor hadde de ikke kjøpt skrivere.

Det Telenor faktisk har gjort er å komme et langt skritt mot en papirfatting bedrift.

Det er ikke noen dårlig idé det heller, selv om det kanskje ikke bør være noe mål at papir er noe som bør kastes ved første anledning. Det gjelder å finne en balanse som preges av praktisk og miljøvennlig fornuft.

Papir er billig, det er holdbart dersom det lagres riktig, det kan som regel gjenvinnes når man er ferdig med å bruke det, og det brytes relativt raskt ned når man til slutt kaster det.

Har man skrevet eller tegnet noe på papiret så trengs det ikke mer energi enn det lyset som skal til for å lese det, om man ikke har skrevet med blindeskrift da. Og, informasjonen kan leses under de fleste lysforhold. Papir virker også like fint om det er iskaldt eller stekende varmt.

For norske forhold er det litt trasig at LCD-skjermen på en dyr GPS sier takk for seg på de kaldeste vinterdagene.

En skjermoffensiv?

Neste generasjon skjermer må ha flere av papirets egenskaper. De må være lettere, tynnere, billigere å produsere, og de må ha høyere oppløsning enn dagens skjermer. De må bruke mindre strøm samtidig som de må være raske nok til å brukes til video. Helst skal skjermene være robuste og fleksible slik at de kan brettes eller rulles sammen.

Dette er helt nødvendig for neste generasjon mobiltelefoner og håndholdte datamaskiner.

Det er flere typer skjermteknologi som er lovende i forhold til de kravene som er nevnt over, og som er ganske nær kommersiell bruk. Den eldste av disse kalles gjerne for e-papir.

E-papir

Utviklingen av denne teknologien startet ved Xerox Palo Alto Research Center en gang på 70-tallet, omtrent på samme tid Alan Kay utviklet konseptet Dynabook. Forskeren Nick Sheridon startet arbeidet med å utvikle et elektronisk "papir" som kunne brukes flere ganger.

Prinsippet for oppfinnelsen er ganske enkel: I en plastfolie ligger det et stort antall ørsmå kuler. Hver eneste kule har forskjellig farge på hver halvdel, og hvilken side som vender opp kan styres med et elektrisk felt. Er kulealvdelene sorte og hvite blir hver kule et sort eller hvitt punkt.

Skriften kan lages med en kopimaskin, en utskriftsenhet eller håndskrives med en elektrisk penn.

Etter en tid ble prosjektet stoppet fordi Xerox ønsket at Sheridon skulle fokusere på utvikling av kopimaskiner, men etter noen år ble prosjektet startet igjen. Med navnet Gyricon fortsatte utviklingen av e-papir og skjermteknologi fram mot kommersialisering, og i 2000 var teknologien så moden at selskapet Gyricon Mediable opprettet.

E-blekk

En teknologi som ligner veldig på e-papiret til Xerox kalles elektronisk blekk. Utviklingen startet i 1995 da forskeren Joseph Jacobson flyttet fra Stanford University til Media Lab ved MIT. I stedet for kuler som kan rotere, bruker e-blekk mikrokapsler med partikler som flyter i en klar væske. I hver kapsel er det to typer partikler som har hver sin farge og reagerer forskjellig på elektriske felt.

Hver kapsel vil dermed danne et punkt, og ved å legge kapslene i en plastfilm som lamineres med et lag med en elektronisk styrekrets får man en skjerm som er tynn, fleksibel og billig.

Sammen med flere kollegaer startet Jacobson firmaet E-ink i 1997 for å kommersialisere oppfinnelsen.

Både e-papir og e-blekk kan altså brukes til å lage skjermer med dynamisk grafikk, og skjermene kan brukes både i svak belysning og i fullt dagslys.

Plastelektronikk

I dag er elektronikk i hovedsak laget av halvledere som silisium, og forskjellige metaller. Det finnes også organiske stoff som har halvlederegenskaper. Særlig lovende er polymere forbindelser, og for ikke-teknologer er den enkle forklaringen av det kan lages halvledere av plast.

Det mest kjente norske selskapet som arbeider med slike stoff heter Opticom, men ettersom de lager noe helt annet enn skjermer har jeg ikke tenkt å si noe mer om dem. (OK, jeg får vel nevne at i noen av patentene på elektronikken som skal styre skjermer av e-blekk er det faktisk referanser til noen Opticom-patenter.)

Styrekretsene til elektronisk papir og blekk lages av noe som noe forenklet kan kalles plastelektronikk.

Organiske lysdioder

For å lese e-papir og e-blekk må man ha lys. Den tredje teknologien som kan brukes i neste generasjon skjermer lyser av seg selv.

Ikke bare kan man lage halvledere av plast, det er også mulig å lage lysdioder av plast. På engelsk brukes gjerne akronymet OLED (organic LED), men i Asia er brukes også OEL (organic electroluminescence). Polymerbasert OLED kalles gjerne LEP (light emitting polymer).

Denne teknologien gir skjermer som er raskere enn dagens LCD-skjermer og som bruker langt mindre strøm. (De virker i lavere temperaturer også, til glede for dem som vil kombinere vinterkulde og IKT.)

Det er mange aktører som arbeider med å utvikle denne teknologien og det blir for omfattende ramse opp navn. Ett enkelt nettsted bør jeg likevel peke på for dem som vil lese mer, og da velger jeg DuPont som åpnet en fabrikk for OLED-skjermer i Taiwan 16. august.

Til toppen