e-biz. Pussig navn som på norsk betyr elektronisk forretning. Elektronisk handel og forretning er det nye. Det har folkene bak det nye, norske tidsskriftet e-biz tenkt å profittere på.
Men det kommer de neppe til å gjøre. Eller er det bare hos meg det skurrer at e-biz har valgt å komme ut på papir for å spre sitt elektroniske evangelium?
digi.no har tatt en liten titt på nyskapningen som i disse dager er spredd rundt på Narvesen-kiosker rundt om i landet. Hele 30.000 eksemplarer av bladet er nå ute i handelen. Det er synd å si det, men dette er ikke noen norsk utgave av verken Red Herring, Wired, Business Week, Bloomberg, Forbes, The Economist eller hva de nå heter alle disse grombladene som norske e-evangelister liker å lese.
e-biz er blitt et kjedelig blad på 48 sider (hvilket betyr at bladet koster kjøperen én krone per side). Utgiverselskapet har ikke greid å skaffe spesielt mange annonser til sin første utgave, så det er faktisk litt tekst inne i bladet. Det dumme er at teksten er totalt uinteressant. Etter det digi.no får opplyst, var deadline for innholdet i e-biz lagt en tid før IT-sektoren falt på verdens børser.
Med andre ord: Bladet var utdatert allerede før det havnet i handelen.
Magasinet messer det faktum at i den nye økonomien skjer ting fort, veldig fort. Man viser frem pur unge, men samtidig rutinerte gründere. Gründere som har en "Market Crushing Idea," som skal rulles ut. Nå er det riktig som bladet delvis kommuniserer, at "time to market" er mantraet i den digitale, elektroniske revolusjon. "Time to market" kan imidlertid aldri bli e-biz sitt varemerke. Faktum er at innen bladet er på gata, kan flere av selskapene de skrev så fint om, allerede være slått konkurs.
I en verden som beveger seg så fort som den vi lever i nå, kommer magasiner som e-biz til kort. Dette forsto pornobransjen da nettet kunne vise bilder. Hvorfor norsk magasinpresse ikke skulle forstå det samme kan en jo bare spørre om. Hvis man mener at nettet er så forbasket vidunderlig, hvorfor bruker man det da ikke? Hvorfor papir?
I en pressemelding fra bladets utgivere skriver de i dag at e-biz skal fungere som en brobygger mellom næringslivet og høyskolemiljøet. Disse miljøene har nemlig vist stor interesse for bladet, heter det. Følgelig har man sydd sammen et menighetsblad som skal fortelle menigheten hvor uendelig fin og vakker den nye vidunderlige verden vil bli.
At bredbånd er kjempefint og at det er en skam at politikerne nøler, eller å skrive om "kanskje den nye Bill Gates"-gründeren, eller at Gutteklubben Grei ikke lar andre enn medlemmer kjøpe aksjer i nettselskaper, er ikke særlig relevant for den som ser sin egen bedrifts omsetning skrumpe inn på grunn av lang nedetid på serveren.
Kommer så e-biz seg på nettet?
Joda, det skal også komme en portal i kjølvannet av papirutgaven.
En portal.
På den portalen skal det være informasjon å finne, samt nyheter, får digi.no opplyst.
Det skal bli spennende å se om e-biz klarer det få andre har klart; å skape verdier på nett uten å kannibalisere på sitt bærende papirprodukt. Skal man planke nyheter fra papir til nett eller motsatt? Skal papirpublikasjonen ha et annet, kanskje bredere fokus enn nettutgaven? Skal de gode nyhetene komme først på papir eller nett? Eller kanskje nettet bare skal servere kortnyheter og pressemeldinger, og er det i så fall godt nok for å tiltrekke seg lesere? Det lukter lite "value adding" lang vei.
Det synes kort og godt helt feil at Norge har fått sitt første papirtidsskrift for e-commerce og e-business. At utgiverne dessuten legger opp til å lage et menighetsblad for de som jobber på høyskole eller i det offentlige næringsliv (statsbedrifter hvor solen ikke skinner), er vel heller ikke det som skaper de mest prangende fargene i den norske bladfloraen. Det spørs om e-biz makter å slå rot i hele tatt.
La meg minne om to ting helt til slutt:
1: Det er til dags dato ikke noe uavhengig blad - med noen pornografiske unntak - som har greid seg nevneverdig godt utelukkende med Narvesen-distribusjon, slik e-biz har planer om. Det trenger ikke bety at bladene ikke holder kvalitativt mål. Historien viser bare at de norske bladene som kan selges gjennom Narvesen enten må være drevet på pur idealistisk basis eller være en del av et større mediahus. e-biz er ingen av delene.
2: e-biz kommer ut åtte ganger i året. Bladet blir som en årsjournal å regne. Jeg tipper mange ikke vil huske navnet på bladet om en uke fra i dag.
Hvilket får meg til å tenke at den eneste grunnen til at e-biz og likesinnede forsøk overhode oppstår, er fordi det i en kort periode kan fungere som et plausibelt argument for å få noen til å trykke reklame.
E-riktig?
