Seansen mandag 11. januar foregikk bak lukkede dører. Dommer Thomas Penfield Jackson bøyde seg for kravet fra Microsoft og PC-leverandørene om at dagens tema, prispolitikken for Windows, var så ømtålig at publikum og presse ble nektet adgang. En skriftlig sammenfatning av forhandlingene ble lovet, men er ikke tilgjengelig når dette skrives.
Dokumentet fra Schmalensee, som vil bli innkalt som vitne i løpet av uka, er oppsummert på Microsofts nettsted. Det er et systematisk angrep mot alt myndighetenes vitner har sagt hittil om Microsoft som monopolist.
Schmalensee innleder med å plukke fra hverandre det forholdsvis intetsigende vitnemålet til Frederic Warren-Boulton, og siterer myndighetenes siste vitne, Schmalensees kollega ved MIT, økonomiprofessor Franklin Fisher. Warren-Boulton mener Microsofts monopolstatus kan leses av den høye andelen Intel-baserte PC-er som leveres med Windows. Men Fishers oppfatning er at "Det er feil å tro at en stor markedsandel er det samme som et monopol."
_logo.svg.png){kind=logo}
Warren-Boultons andre kriterium, Microsofts høye fortjenestemarginer, avvises like kontant. Schmalensee peker på at alle framgangsrike programvarepakker gir høye marginer, fordi det koster tilnærmet ingenting å produsere ytterligere eksemplarer når produktet først er klart. Igjen vises det til Fisher. Schmalensee argumenterer for at prisen på Windows må ses i lys av den stadig økende funksjonaliteten. Dersom man justerer for dette (uvisst hvordan) blir hans konklusjon at Microsofts operativsystemer har opplevd et prisras over tid.
Professoren trekker fram "standard formler for monopolistisk prising" og regner at Microsofts priser hadde vært 16 ganger så høye dersom Microsoft hadde hatt et monopol etter læreboka.
Et av professorens mest interessante argumenter, gjelder framstillingen av markedsandeler innen nettlesere over tid. Schmalensee peker på at andelene for 1996 ikke omfatter abonnenter på tjenester som America Online (AOL) eller CompuServe, som på den tiden nyttet proprietære klienter. I 1998 er disse proprietære klientene erstattet av Microsofts nettleser. Microsofts markedsandel blir kunstig høy når AOL-abonnentene er utelatt fra statistikken for 1996, mens de tas med i tallene for 1998, og Netscapes tap av markedsandeler blir tilsvarende overdimensjonert.
Ifølge myndighetene hadde Netscape en andel på over 80 prosent i første kvartal 1996, og 45 prosent i tredje kvartal 1998. Teller man AOL-abonnenter og liknende i 1996 slik man gjør i 1998, får man Netscapes andel i 1996 til å være noe under 50 prosent. Dette resonnementet reduserer Netscapes andelstap fra 30 prosentpoeng til knappe fem, i en tid da tallet på brukere av nettlesere har økt kraftig.
Schmalensee følger opp dette ved å tenke seg at alliansen mellom AOL, Sun og Netscape, som ble formet for alvor da AOL overtok Netscape i november i fjor, finner ut at det vil lønne seg å forsyne AOLs abonnenter med Netscape i stedet for Internet Explorer. Da øker Netscapes andel til 65 prosent, mens Microsofts faller til 33 prosent, samtidig som argumentene for at nettleseren kan oppfattes som et alternativ til et operativsystem, får større troverdighet.
Microsofts kjente argument om at myndighetene ikke greier å vise at selskapets opptreden har skadet forbrukerne, går igjen som en rød tråd i det Schmalensee skriver. Da han mot slutten tar opp det lille som er kommet fram av reguleringsmetoder, etterlyser han hvilke fordeler disse skulle gi forbrukerne. Etter klassiske betraktninger om hvor fortreffelig markedet er - i motsetning til offentlig byråkrati - til å ivareta forbrukerinteresser, peker han på at antitrustlovenes hensikt er å verne om forbrukerne, ikke om taperne i konkurransen om markedet. Han mener at særlig det foreslåtte prinsippet om "nøytrale operativsystem" står fram som et klassisk eksempel på misbruk av lovverket.
