Hverdagen for små kunnskapsbaserte bedrifter, ikke minst de nystartede eller de som skal startes opp, er blitt enda tøffere. Som vi tidligere har skrevet om, lider disse bedrifter under et produktivitetshemmende skjemavelde, de sliter med å skaffe og holde på dyktige medarbeidere, og de er rammet av småbedriftsfiendlige norske skattevarianter som investeringsavgift, opsjonsbeskatning, og delingsmodellen.
På toppen av disse problemer, kommer nå kapitaltørke. Å bygge opp og utvikle IT-bedrifter koster penger, ofte mye penger. Inntil godt inn i årets andre kvartal, var det greit for voksende bedrifter å skaffe penger til å finansiere vekst.
Nå er situasjonen en fundamentalt annen. Rentenivået er doblet, og Oslo Børs har falt dramatisk. Tidligere i år ble det snakket om at Børsen skulle opp i 1.400 – 1.500 ved slutten av året, nå ligger den på under 900, som er på nivå med det den lå på for to år siden.
Svært mye risikovillig kapital er forsvunnet på kort tid, fordi det er blitt overlatt til markedet å stramme inn. Politikerne har unnlatt å gjøre sin plikt ved å kutte i de offentlige kostnader.
I den forbindelse vil jeg tillate meg å komme med et lite hint:
Ikke markedsfør skatte- og avgiftsøkninger som kutt! Slike økninger er inntekter til en stat som allerede har mer enn nok kroner, og dette utsetter faktisk det som markedet egentlig etterspør: nemlig reelle kutt i de offentlige utgifter. Dét medfører prioritering, omstrukturering, og slanking; det er smertefullt og ubehagelig; og det er ikke populært - men det er tvingende nødvendig.
Markedet har nå som nevnt strammet inn over hele linjen og inndratt mye av likviditeten. Det har allerede ført til at folk og bedrifter er blitt mer avventende. Dette betyr igjen reduksjoner i IT-budsjettene, og det vil således ramme alle aktørene i bransjen, og da i særdeleshet gründerbedrifter som skal kjempe seg inn i markedet.
Det er viktig for nyskapning i dette land, at politikerne forstår dagens situasjon. Gjennom børsfall og rentedobling er mye kapital tatt ut av omløp; sannsynligvis nok til å demme opp for den sterke veksten vi hadde i norsk økonomi. Nå står vi i en situasjon hvor det er reell fare for at politikerne - som de gjorde mot slutten av åtti-tallet med sin usedvanlige teft for dårlig timing - bidrar til et unødig brått og hardt fall i økonomien.
I første omgang kreves – i motsetning til skatteøkninger - at det kuttes noen milliarder i det offentliges utgifter. På sikt kreves det en omstrukturering av hele det offentlige. Det må skilles sterkere mellom hva staten bør drive med og hva den bør overlate til andre. I det moderne samfunn må staten rett og slett – som private aktører – fokusere på sin kjernevirksomhet og sørge for å bli bedre på den.
Det vil frigi arbeidstakere til deler av offentlig kjernevirksomhet hvor det trengs arbeidskraft, og det vil frigi arbeidstakere til private arbeidsgivere. Det vil også glede markedet og frigi kapital til verdiskapende virksomhet.
God helg!
