Klokka elleve på formiddagen 1. pinsedag ringte mobiltelefonen min. (Som så mange andre i bransjen har jeg den aldri avslått - selv om det riktignok hender at jeg lar svareren plukke opp.) Jeg kikket raskt på display'et og konstaterte at det var et nummer jeg ikke kjente. Vel - det er mange nummer jeg ikke kjenner. Så jeg svarte, og samtalen forløp omtrent slik:
Meg: (Kort og saklig:) Nina Furu.
Ham: Ja, god dag, det er XX (et personnavn som var meg helt ukjent. Jeg konstaterte at dialekten var fra sørvestlandet et sted.)
Meg: (Avventende, men ikke avvisende. Jeg har mange forbindelser som jeg ikke husker navnet på sånn på stående fot:) Ja, god dag ..?
Ham: Kan jeg stille deg et spørsmål?
Meg: (Tenker at det kommer jo an på hvilket spørsmål det er, men regner med at dette på en eller annen måte er jobb-relatert, siden denne personen tydeligvis må ha en grunn god nok til å ringe meg hjemme en helligdag.) Ja ..?
Ham: Du, jeg har noen produkter som jeg vil legge på Internett!
Jeg tenker raskt at vi har jo faktisk et datterselskap som driver med handelsløsninger. Kanskje dette er en kunde her, som jeg en eller annen gang har møtt og som av en eller annen grunn tror at jeg er ansatt i e-Shop, som datterselskapet altså heter.
Meg: Eh ... mener du at du lurer på noe i forbindelse med en shopping-løsning?
Ham: Nei, altså, jeg selger noen produkter, og jeg skulle gjerne ha dem på nett. Det er bare en fire-fem forskjellige artikler, altså.
Meg: Jaha ... (famlende:) Du mener at du vil presentere produktene dine på nett ..?
Ham: Ja.
Meg: (Klarer ikke presset lenger, og må spørre rett ut:) Eh ... unnskyld at jeg spør, men hvorfor ringer du egentlig meg?
Ham: (Som om det var den mest selvfølgelige sak av verden:) Du står jo på Internett, du!
Jeg tenker at jo, jeg gjør i og for seg det, sammen med noen millioner andre. Men OK, jeg har jo en del informasjon for nybegynnere liggende ute, og selv om jeg ikke pleier å oppfordre til telefon-support-henvendelser midt i høytidene (og ikke ellers heller, for den sakens skyld), så koster det meg i og for seg ikke så mye å gi fyren et kjapt råd eller to.
Meg: Tjah, jo, jeg gjør jo det. Hva var det egentlig du lurte på?
Ham: Hvor mye koster det?
Meg: Du mener hvor mye det koster å få laget et nettsted der du presenterer artiklene dine? Veeeel, det kommer jo an på. Hvis det bare er noen få artikler, kan du kanskje få en frilanser eller et lite firma til å gjøre det for under ti tusen kroner. Men det er bare presentasjonen. Hvis du vil ha en kommersiell handels-løsning, med handlekurv og betalingsvalidering og den slags, kan det fort komme en null til på dét tallet.
Ham: (Nedslått.) Å! Jeg leste noe om 95 kroner per side, jeg ...
Meg: (Smiler for meg selv) Det har du nok ikke lest på en av mine sider! (Men får en kjapp idé:) Men du, hvis du vil gjøre det billig så kan du jo prøve Mamut, da. De tilbyr gratis-løsninger for bedrifter, så vidt jeg vet.
Ham: Å ja ... men, du, hvordan registrerer jeg sånn firmanavn?
Meg: Mener du domene-navn? Nei, det greieste er jo å få et firma til å gjøre det for deg. Da får du jo server-plass også, og det koster ikke all verden ...
Så langt har jeg trodd at denne mannens virkelighetsoppfatning og min har befunnet seg sånn omtrentlig på samme planet. Herfra finner jeg ut nøyaktig
hvor feil jeg tar:
Ham: Å ja. Men det koster vel tellerskritt, da?
Meg: Eh ... mener du å koble seg til Internett? Jo, det koster i og for seg tellerskritt. Men det finnes jo gratis Internett-løsninger som ikke koster
noe mer enn det ...
Ham: Kommer jeg opp på sånne søk og sånn, da? Jeg vil at produktene mine skal komme opp hvis man søker på YYY (han nevner et par produktkategorier).
Meg: Vel, du må jo registrere sidene dine på søkemotorer da, men det må du jo gjøre uansett hvem som lager sidene dine.
Ham: Men hvordan kommer jeg på Internett, da?
Meg: (Smått desperat:) Mener du oppkobling, eller mener du å lage hjemmeside?
Ham: Nei, jeg vil bare at jeg skal komme opp for de som vil kjøpe YYY, jeg.
Meg: Da bør du i hvert fall gå på Kvasir og Yahoo og registrere sidene dine. Når de er ferdige altså ... (Desperat forsøk på å gi et praktisk, konkret råd:) Hvis du går på www.kvasir.no og klikker på "Registrer ny", så kommer det opp et skjermbilde du kan fylle ut ...
Jeg hører selv mens jeg sier det at dette er fåfengt. Han vet ikke hva verken Kvasir eller Yahoo er, langt mindre hvordan han skal finne nettstedene og foreta en registrering der. Men mannen griper fatt i et tidligere poeng som har har forstått i stedet, og sier:
Ham: Blir det ikke veldig dyrt med tellerskritt, da?
I et kort og midlertidig glimt av klarsyn forstår jeg hva han mener. Ah! Her er i hvert fall én vrangforestilling jeg kan avlive:
Meg: Nei, altså, du trenger ikke å ha din maskin tilkoblet hele tiden. Sidene dine ligger på en server hos noen andre, og de er tilgjengelige hele tiden.
Ham: Hmm ...
Jeg skjønner at jeg ikke har oppklart noe som helst, men snarere gjort saken enda mer forvirrende. Med skam å melde føler jeg meg uendelig matt ved tanken på hvor mye forklaring som her skal til for å kommunisere noe som helst meningsfylt til denne personen. Så jeg gjør det feige:
Meg: Jeg foreslår at du går på Mamut, jeg. De er på www.mamut.no
Ham: Hmm ... Du, sånn gratis Internett, kommer jeg opp på søk da?
Meg: Du kommer opp på søk hvis du registrerer deg på søkemotorer. Hvis de godtar registreringen. Men først må du jo ha en side oppe, slik at du har
en URL å registrere ...
Ham: (Nå totalt forvirret) Eh ... ja ... takk for hjelpen, da.
Meg: (Med total og absolutt overbevisning:) Nei, det var da ingen ting!
Og det var det faktisk. Ingen verdens ting!
Etter at jeg la på, ble jeg sittende ganske deprimert og tenke at ingen verdens ting er en helt korrekt oppsummering av hva jeg faktisk klarte å bibringe en person hvis grunnleggende kompetansenivå på området er ikke-eksisterende.
Og så tenkte jeg (ikke for første gang!) at dette er faktisk vårt publikum! Dette er faktisk våre brukere!
Vi sitter i vår kompetanseverden, og er opptatt av å posisjonere oss for WAP og embed-teknologi, samtidig som vi lurer på hva som er mest strategisk, aviser som danner portaler eller portaler som spiser aviser. Og hele tiden sitter brukeren vår og lurer på
HVORDAN KOMMER JEG PÅ NETT?
Vi lurer på hvordan vi best mulig kan optimalisere vår klikkrate, sikre vår CRM og fylle første skjermbilde med emotiv kontent, mens brukeren bare lurer på
HVA SKAL JEG KLIKKE PÅ HER?
Og når brukeren ringer oss og kjefter fordi et nettsted han har funnet via en link via en link via en link fra vår side ikke virker, og vi prøver å forklare at dette faktisk ikke er vårt nettsted, det er ikke engang vår samarbeidspartners nettsted, så glemmer vi at
BRUKEREN SER IKKE FORSKJELL!
Og noen ganger når jeg sitter og tenker slik, så blir jeg ganske så fortvilet. For riktig nok ønsker jeg tredjebølgebrukerne hjertelig velkommen på nett - tross alt er det dem jeg lager mitt eget nettsted for, de vanlige forbrukerne og mannen i gata. Problemet er at denne brukeren
SKJØNNER INGEN TING!
Og vi skjønner alt for mye til engang å fatte nøyaktig hvor lite denne brukeren vet. Og ikke minst nøyaktig HVA det er denne brukeren ikke vet.
Og selvfølgelig skal vi ikke forlange at han vet det heller. Vi skal bare gi ham det han vil ha. Når han vil ha det. På en måte som gjør at han skjønner at det er det han får.
Med andre ord skal vi gjøre noe av den mest avanserte teknologi på planeten så enkel, så tydelig, så innbydende og brukervennlig at den blir gjennomsiktig. Vi skal gjøre nettet så enkelt at det kreves like lite å komme på nett som det kreves å skru på en TV.
Og vet dere hva? - Det er pokker meg langt igjen!
