På 80-tallet hadde vi et selskap i den norske IT-andedammen som ikke huskes lenger av folk flest. Det var et ekte hitech IT-lokomotiv, på linje med hva svenskene har i Ericsson, og finnene i Nokia. Selskapet hadde nøyaktig den profilen som våre politikere nå høylydt ønsker at vi hadde i dag.
Selskapets navn var Norsk Data, og det døde av grådighet.
Når Norsk Data solgte en ny minimaskin til teknologisultne kunder, hadde de ufattelige marginer. Ti millioner fra kunden betød kanskje at åtte av dem gikk rett inn på selskapets bunnlinje. Historier om hvordan kunder kjøpte oppgraderinger til sin maskin med prislapper på millioner av kroner, som i praksis kun betød at en tekniker kom og fjernet en "plombering" på et av kortene i maskinen, florerte.
Det var lite å gjøre med situasjonen så lenge det ikke fantes alternativer. Men alternativene kom. Ikke bare kunne kundene spare bokstavelig talt millioner av kroner på å kjøpe mindre lukkede systemer. De skjønte også at de var blitt tatt ved nesen gjennom alle disse årene. De ble sure på leverandøren sin, og gjorde hva de kunne for å slippe å velge Norsk Data i fremtiden.
Derfor forsvant Norsk Data.
Men andre industrier opprettholder ekstreme marginer på sine produkter. For vår diskusjons vedkommende, kan vi nevne to: Telekomindustrien og innholdsindustrien.
Hvis du eier et televerk, har du gjennom de siste hundre årene vennet deg til en situasjon hvor man initielt har enorme investeringer i infrastruktur - så store at de er direkte prohibitive for potensielle konkurrenter.
Hvis du eier en trykkpresse og et avishode, har du gjennom de siste hundreogfemti årene vennet deg til en situasjon hvor eierskapet til trykkpressen og distribusjonsapparatet har skapt de samme barriérene. Som med televerkene, har en forsering av barriérene vært en forutsetning for fremtidige inntekter.
Både innholdseiere og televerk utnytter situasjonen for det den er verdt: De melker sine kunder på grensen til det uanstendige. Se på bunnlinja til Dagens Næringsliv og Telenor for å få en idé om dette.
Internetts åpenhet gjør det vanskeligere å ta ublu betalt, både for de som leverer forbindelsen og de som leverer innhold. De gode, gamle markedskreftene får friere spillerom, og vil på sikt sørge for at prisene for aksess faller, og innhold stiger, slik maskinvare falt dramatisk etter minimaskinepoken, mens "innhold", i form av programvare, steg dramatisk i pris med PC-revolusjonen.
De fleste opplever innholdet som det produktet de betaler for å få. Du kjøper ikke PC-en hvis den ikke tilbyr programvare som du har bruk for. Du betaler ikke din kabel-tv-leverandør for å legge en kabel i veggen hvis ingen leverer innhold i kabelen.
I dag er innholds- og telekomindustrien i Norden inne i en vanskelig fase. Til tross for den gjensidige avhengigheten av hverandre, insisterer telekom på at de fortsatt skal melke nettaksesskundene uten noen form for godtgjørelse til de som skaper innholdet. Både i Norge og Sverige gjøres det opprør mot disse holdningene. Det er grunn til å tro at Telia, Telenor og andre televerk i de to landene, omsetter fem til ti milliarder i året på innhold de ikke eier.
Det er denne grådigheten som kan komme til å legge Internett øde, men som antakelig heller vil føre til at aktørene på hver sin side enten finner fram til nye allianseformer, eller tråkker dypt inn i hverandres bed.
Eller begge deler.
- Innholdskrigen:
- Når alt faller sammen
- Telenor avviser innholdsaktørenes inntektskrav
- TV-kanalene forbereder krig mot distributørene
- Organizer vil ta seg betalt
- Schibsted i SMS-samarbeid med Yahoo!
- NRK og BBC sammen om mobilt innhold
- Innhold er konge?
- Nettavisen vil bli like god som papir-VG på krim
- SOL utelukker ikke samarbeid med Finn
- TV 2-sjef vil boikotte Telenor
- Telenor kjøper TV 2-utbrytere
- TV 2 advarer mot Telenor-monopol
- A-pressen frir til Telenor