Hvis du, som jeg før jeg oppdaget dette nettstedet, ikke forbinder annet enn et uspesifikt ubehag med navnet, la meg friske på hukommelsen din:
I 1984 sprang en av industrigiganten Union Carbide's fabrikker i India lekk. På grunn av sparetiltak og slurv sviktet alle syv (!) sikkerhetsledd, og en dødelig sky bestående av 40 tonn giftige gasser veltet ut av fabrikken.
Også fabrikkens varselsirener var slått av. Derfor fikk Bhopals innbyggere ingen advarsel før giftskyen var over dem. Giften gikk inn i blodstrømmen og forårsaket skader på nær sagt alle organer i kroppen. Syv tusen (!) mennesker døde i gatene samme dag. Noen falt om i kramper og ble trampet ihjel av den panisk flyktende folkemengden.
Andre ble kvalt av sine egne kroppsvæsker i lungene eller annen vital funksjonssvikt. 43 prosent av de gravide kvinnene i de hardest rammede områdene
spontanaborterte.
I årene etter har dødstallet steget til 20 000. Senskadene i form av nevrologiske lidelser, vedvarende feber, lungesykdommer mm. krever fremdeles dødsofre hvert eneste år. Kvinner som levde i Bhopal under ulykken føder fremdeles misdannede barn.
Og for å føye skam til skade, har Union Carbide aldri tatt tilstrekkelig ansvar for ulykken. Fra å insistere på at gassen var ufarlig og dermed forsinke hjelpearbeidet under selve ulykken, via å søke og begrense det offisielle dødstallet ved å haste-begrave en mengde ofre, inntil en slutterstatning som gav hvert enkelt offer mindre enn selve legeregningen i erstatning.
Derfor er det kanskje ikke så rart at Bhopals befolkning under ulykkens 15-års minnemarsj brant dukker som skulle forestille tidligere Union Carbide CEO, Warren Anderson, og andre Union Carbide-sjefer.
Jeg behøver selvfølgelig ikke å si at om dette hadde skjedd i Vesten ville situasjonen vært en helt annen. Eller mer nøyaktig: Om fabrikken hadde ligget i Vesten, ville sikkerhetssystemene virket, og ulykken ville ikke skjedd. Og om noe lignende faktisk "hadde" skjedd, ville du husket det. Det ville mediene sørget for.
Men når de store massemediene raskt glemmer nok et folkemord i et fattig U-land, finnes det nå ett medium som ikke gjør det: Nettet.
Nettstedet Bhopal.net er satt opp av frivillige i tilknytning til de lokale støttegruppene for de overlevende. På tross av hårreisende øyenvitne-beretninger og mye nedslående informasjon om både denne og lignende giftkatastrofer, er dette faktisk en ganske livsbejaende site. Bhopal er et lokalsamfunn som ikke gir opp.
Faktisk har noen av ofrene nå endelig lykkes i å få sin sak fremmet for en amerikansk domstol. Hvordan utfallet av denne rettssaken blir gjenstår å se, men det er å håpe at det amerikanske rettssystem, med sin ellers ganske overdrevne erstatnings-kåthet, kan oppnå mer for Bhopal-ofrene enn indiske myndigheter har lykkes i.
Og så er det jo bare å tenke som så at India tross alt er en IT-nasjon. Hadde denne ulykken skjedd på det afrikanske kontinent, ville vi antagelig ikke kunnet lese om den på nettet heller.
